KUNST
Anna Olsson
«För mig är du värdefull»
Soft galleri, Oslo
– Du er ikke troverdig. Slik lyder myndighetenes dom når unge asylsøkere er blitt kastet ut – «returnert» heter det vel på byråkrat- og politikerspråket – fra både Norge og Sverige. I hvert fall er det slik i vårt naboland. Det har jeg lært etter å ha sett en utstilling med noen forferdelig fine billedvever i tekstilkunstnernes eget galleri.
Jeg bruker ordet «forferdelig» fordi det i denne sammenhengen har en dobbel betydning. Ordet forsterker beskrivelsen av billedvevene svenske Anna Olsson (født 1972) viser i Galleri Soft: De er vakre i sin stiliserte enkelhet. De forteller kjente historier på en uvant måte, og de skisserer tablåer som er umiddelbart forståelige.
Samtidig er bildene flotte fordi de har en ekstra dimensjon: De viser til forferdelige historier om enkeltskjebner ingen av oss i de skandinaviske majoritetsbefolkningene – vi de hvite innfødte, ønsker å oppleve selv. Og stort sett ikke gidder å sette oss inn i. For hadde vi gjort det ville smerten vært for stor. Men noen ganger gjør vi det. Det er kanskje derfor norske lokalsamfunn slutter så helhjertet opp om enkeltmennesker når konsekvensene av Norges flyktninge- og innvandringspolitikk settes ut i livet og innvandrere skal kastes ut. Søndag så vi resultatet av dette på NRK søndagsrevyen. De hadde møtt og intervjuet en familie i en flyktningeleir i Hellas. Begge barna snakket flytende norsk. De hadde hatt størstedelen av oppveksten i Hallingdal før de ble kastet ut og «returnert» til Kabul i Afghanistan. Nå var de på flukt igjen.
At tekstilkunst kan være politisk synes å være en fremmed tanke i vårt naboland. I hvert fall er det Anna Olssons erfaring. Derfor er det kanskje ikke så rart at hun har søkt utstillingsplass i Norge, hvor vi fortsatt har en levende tradisjon for å bruke (tekstil-)kunsten til politiske ytringer. Etter Olssons utsagn har de ingen Elisabeth Haarr i Sverige. Hun er en tekstilkunstner som i en alder av 74 år fortsatt har klare politiske siktemål med kunsten sin. Men selv om Anna Olsson kanskje står alene i Sverige, er det ingen tvil om det politiske innholdet i hennes billedvever.
Asyl- og flyktningpolitikken i våre to land er forandret til det ugjenkjennelige etter 2015. Og med det språket: Med krigen i Syria og det store antallet flyktninger som kom til Europa dette året er ord som «rettigheter» og «medmenneskelighet» byttet ut med «krise» og «flom». I Sverige (som i Norge) førte dette til en brutal innstramming, da statsminister Stefan Löfven høsten 2015 erklærte at landet skulle ta imot så få flyktninger som mulig. Inntil da hadde Sverige vært ett av de landene i Europa som tok imot flest flyktninger og asylsøkere. I en meningsmåling nylig var det innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokraterna det største partiet i Sverige.
Ved første øyekast skulle man ikke tro at denne utstillingen dreier seg om politikk. Nærmest vinduet henger en gruppe portretter av unge menn, basert på selfier de har sendt til kunstneren. På motsatt vegg i det lille galleriet henger to vevde bilder med motiv fra baderommet og frokostbordet. Men alt er politikk når Anna Olsson setter ting inn i sin rette sammenheng. Slik skriver hun om de siste bildene: «Jeg vil med disse vevene diskutere og tenke over hva vi i dag ser som selvsagt og hva som i en nær fremtid kan bli en vanskelig oppnåelig luksus hvis verden slik vi kjenner den i dag kollapser.» Når vi lever som om katastrofer aldri kan ramme oss er det enkelt å betale diktaturer for å holde tilbake flyktninger i tusentall i overfylte leire. Vi greier ikke (eller gidder ikke) å sette oss inn i flyktningens situasjon.
Grunnen til at Anna Olsson har gjort seg disse tankene ligger i det faktum at hun har to jobber. Ved siden av kunstnergjerningen jobber hun som psykolog. I denne jobben har hun kommet i kontakt med unge asylsøkere, i all hovedsak gutter som har flyktet fra krig og undertrykkelse. Hun har sett fortvilelsen når de ikke blir trodd, og hun har sett det som sin oppgave å holde dem i live. Når staten sier «Du er ikke troverdig» sørger hun for å bekrefte deres menneskeverd i praktisk handling og langvarig dialog. Ved å veve deres selfier binder hun guttene hun har møtt i Göteborg sammen, selv om de er spredd for alle vinder.
Anna Olssons bilder ser enkle ut, men de er laget med stor presisjon. Hvis du ber galleristen løfte vevnadene ned fra veggen vil du se en godt organisert bakside. I teknikkens presisjon ligger den langsomme handlingen skjult. Og de modne og modige tankene som er et resultat av erfart fortvilelse og aktiv handling. For selv om mange av dem som ruver i de moderat skalerte billedvevene er ubetydelige i samfunnets øyne, er de et menneske med følelser, håp og drømmer. Som deg og meg. Anna Olssons kunst åpner opp for nye perspektiver og minner oss på ting vi allerede vet – men som vi ikke ønsker å ta inn over oss.