Kultur

Sven Påhlsson er en av de kjempedyktige kunstnerne som lett går under radaren

Sven Påhlsson er aktuell med ny utstilling. Eller dykker hans nye film «Levelling» ned i et lydløst kriminalmysterium?

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

Sven Påhlsson: «Levelling»

Ingvar Gundersen: «Hjemmet»

Marthe Minde: «Trappene heime»

Trafo Kunsthall, Asker. Til 24/2

Vi befinner oss under havoverflaten. Vannet er grønt og tidvis grumsete. Men det er vakkert, også. Solen stråler ned og skaper flotte effekter når lyset brytes i vannflaten. Etter en stund, og med ujevne mellomrom, stuper et menneske ned i vannet. Eller er det de gjør? De gjør ingen ting når de er kommet ned i vannet. De flyter bort eller synker til bunns. Og er det ikke mer som om de faller eller hopper litt keitete? Eller er det egentlig slik at de blir kastet ut i vannet, livløse og hjelpeløse?

Les også: Fredrik Værslev: En suksesshistorie uten like

Med den dataanimerte filmen «Levelling» presenterer Sven Påhlsson (født 1965) et mulig kriminalmysterium for publikum. Jeg skriver «mulig» fordi det ikke gis noen fasit. Du må selv begynne å spekulere. Dette er ingen tradisjonell filmfortelling, og det er ikke sikkert at du ser det jeg så. Filmen er fylt med stillferdige effekter og et sett av detaljer som bringer tankene i ulike retninger. Vi ser filmen som om det er vi som strever under vannflaten. Enkelte ganger kommer kameraet helt opp til overflaten, nesten som om vi skulle gispe etter luft. Men vannflaten brytes ikke. Vi forblir fanget i det våte elementet. Forskjellige ting, først og fremst tang og biter av koraller, flyter opp til overflaten. Etter en stund begynte jeg å se etter plast. Fraværet av plastgjenstander fikk meg til å tenke på det siste årets store miljøsak, forurensning av havene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sven Påhlssons undervannsfilm som vises i Trafo Kunsthall er både et mordmysterium og et miljødrama – skapt uten noen form for dramatiske effekter. ALLE FOTO: Jens Hamran/Trafo Kunsthall

Foto: Jens Hamran

Les også: Siste natt på museet

Denne filmen setter i gang mange tanker. Ved å antyde og tone ned effektene, og ved å la filmen hvile i estetikken, henter Sven Påhlsson frem et indre drama hos deg som betrakter. Han unngår klisjeene. Videokunst har bare noen sekunders handlingsrom. Blir du som betrakter ikke fenget i løpet av ultrakort tid vil de fleste gå sin vei. Påhlsson behersker dramaturgien i det stillferdige og lydløse undervannsuniverset. Akkurat i det det har gått lang nok tid til at du kunne begynt å kjede deg, skjer det noe. Det trenger ikke være dramatisk eller store effekter. Fra første stund etablerer han et visuelt univers som fascinerer nok til at du blir stående.

Én av effektene er at du etter noen tid blir ekstremt oppmerksom på omgivelsene i den hvite kuben. Den dataanimerte filmen vises på den seks ganger seks meter store endeveggen i Trafo Kunsthalls majestetiske hovedrom. Det er lang vei ut, så du blir gjerne stående når du først er kommet inn. Etter en stund legger du merke til merkene i veggene, det harde betonggulvet, de tekniske installasjonene i taket. Alt spiller med i en film fra et element de færreste mennesker behersker uten tekniske hjelpemidler. Fraværet av lyd i det stille undervannsuniverset gjør deg oppmerksom på lydene som trenger inne utenfra: Latter fra kunsthallens resepsjon og sofagruppe i rommet ved siden av; biler som tuter; lyden av et småfly. Selv om du er utestengt fra verden, er den med.

Les også: Det beste fra 2018

Sven Påhlsson (født 1965) er en av de kjempedyktige kunstnerne som har lett for å gå under radaren. Det skyldes at han stiller ut relativt sjelden, og fordi hans filmer er ekstremt krevende produksjoner. Han er en mester i dataassistert animasjon. Tidligere bygget han opp sine visuelle verdener helt fra grunnen av, piksel for piksel. Denne gangen har han brukt film i ekstrem «slow motion» og bearbeidet den i datamaskinen. Han har økt filmens 250 bilder i sekundet til animasjonens 1000 bilder i sekundet. Dette gir «visuelle forstyrrelser» som virker troverdige, men som også skaper en uro hos deg som betrakter. Mange vil kjenne denne blandingen av virkelig film og dataanimasjon fra suksessfilmen «Avatar» fra 2009.

På utstillingsfronten har Sven Påhlsson vært vist på en lang rekke, prestisjetunge arenaer. Den flest vil huske er utstillingen han delte med Pushwagner i Kunstnernes Hus i 1997. Påhlsson har jobbet med dataanimasjon i mer enn 20 år, en innsats som er blitt sett og verdsatt med utstillinger på internasjonale arenaer som Venezia-biennalen, PS1 i New York og Art Basel. Når han nå fyller Trafos monumentale hall starter et nytt kapittel der han er blitt mindre eksplisitt og mer antydende. Den slags blir det spennende kriminalmysterier av. For det er nå en gang slik at vi som betraktere er fanget under havoverflaten, og vi har ingen sjanse til å komme opp og finne ut hvem de er, eller hvorfor de blir kastet ut i vannet. Det er både frustrerende og fascinerende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Marthe Minde skaper en uendelighet av rom.

Marthe Mindes installasjon. Foto: Jens Hamran

Les også: Gull verdt å smykke seg med

I Trafo Kunsthall akkompagneres Sven Påhlsson av Ingvar Gundersen og Marthe Minde. Førstnevnte tegner opp barndomshjemmet i en serie fine variasjoner, laget med stor følsomhet og sans for vare nyanser i akvarell og maleri. Minde tar også utgangspunkt i barndomshjemmet. I en stor tekstil installasjon, «Trappene heime», leker hun med illusjonen, med inspirasjon fra Frida Hansens transparente teknikk. Hun bygger opp et komplekst, romlig univers der de ulike trådene ligger i lag etter lag og skaper en illusjon av en uendelighet i tre dimensjoner.