Kultur

Svaret fra Knausgård: – Helland forstår ikke skjønnlitteratur

Karl Ove Knausgård slår tilbake mot kritikken i innlegg til Dagsavisen: – Jeg forsøker å forstå nazismen.

Karl Ove Knausgård bagatelliserer nazismen, ufarliggjør Hitler og ignorerer fakta om Holocaust. Det hevder historiker og tidligere statssekretær Sten Reinhardt Helland i intervju med Dagsavisen, og i to artikler publisert i Vinduet 4/2015 og 2/2016.

Karl Ove Knausgård svarer slik på kritikken, i et innlegg til Dagsavisen: 

«Jeg pleier vanligvis ikke svare på kritikk, og jeg skal heller ikke gjøre det denne gangen, for jeg er glad for at denne boken, «Min Kamp 6», fortsatt blir lest, seks år etter at den ble gitt ut, og enda gladere over at noen faktisk tar den alvorlig nok til å skrive to lange artikler om den! Og at Preben Jordal, redaktøren av Vinduet, fortsatt ser ut å være veldig interessert i forfatterskapet mitt.

Det jeg derimot skal gjøre, er å forklare hvorfor boken ble skrevet på den måten den ble, altså hvorfor den har det preget som Helland hisser seg sånn opp over. Det er ikke fordi jeg er nazist, det er heller ikke fordi jeg har nazistiske sympatier, men det er fordi jeg forsøker å forstå nazismen, med en metode som står akademia fjernt: innlevelse. Helt avgjørende for å forstå «Min kamp 6» er å forstå forskjellen på skjønnlitteratur og sakprosa. «Min kamp 6» er ingen avhandling, intet vitenskapelig verk, ingen sakprosabok, men en roman. Den store forskjellen på en avhandling og en roman, såvidt jeg kan se, er at en avhandling er saklig, objektiv, og at dens teser argumenteres rasjonelt for, mens en roman bygger på den delen av virkelighetsforståelsen som akademia utelater: følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene.

En forsker som skriver om nazismen, kan ikke skrive at han eller hun blir tiltrukket av enkelte elementer i nazismen, det er utenkelig. Men det vesentlige med nazismen, slik jeg forstår den, var nettopp at den spilte på følelser, at den spilte på stemninger, på impulser og underbevisste strømninger. Det var derfor folk ble nazister. «Min kamp 6» forsøker blant annet å forstå dette: hvordan kunne vanlige mennesker gå med i en dødskult, marsjere i gatene, gå til krig mot resten av verden, og til sist delta i det største folkemordet verden har sett, med over seks millioner drepte jøder? Jeg tror ikke at de gjorde det fordi de i utgangspunktet var ondere enn oss, men de gjorde det på grunn av visse kulturelle og historiske forutsetninger, og fordi nazismen også var tiltrekkende, og hadde noe for dem godt ved seg. Ved å gå inn i dette feltet, og skrive åpent om mine egne følelser dette vekker, risikerte jeg mye. Kanskje folk ville tro at jeg var nazist. Kanskje folk ville tro at jeg ikke kunne tenke, men var forblindet. Kanskje folk ville tro at jeg drev propaganda for farlige tanker, litt som Hamsun.

For det er et farlig felt å gå inn i med følelsene først. Samtidig er det livsnødvendig, fordi om nazismen kommer tilbake, så er det ikke i form av uniformer, marsjerende mennesker, faner og symboler, men som noe helt annet, og sannsynligvis tiltrekkende for mange, som noe vi vil ha. Ingenting er lettere enn å skrive om nazismen som det ondes ideologi, de andres ideologi, og ta avstand fra alt de stod for – det er også vår plikt, selvfølgelig – men når man skal forsøke å forstå, virkelig forstå hvordan det kunne hende, er det ikke bare avstand som skal til, men også nærhet, også innlevelse. Man forstår ikke hvorfor Hitler kunne stige opp og bli en stor kulturnasjons leder om man leser for eksempel Ian Kershaw, der Hitler framstilles som ond og banal og dum og nedrig fra første til siste side. Kanskje var han alt dette, men det var også noe annet ved ham, noe dragende, og det er det som er utfordringen å forstå.
Når det gjelder det jeg skriver om Holocaust, at det var et lokalt fenomen, har Helland misforstått litt. Jeg mener ikke at Holocaust var et lite fenomen, men at det alltid utspilte seg lokalt. At alle utryddelsesleirene befant seg på konkrete, fysisk begrensede steder. At de overordnede mekanismene, som er det historikere beskjeftiger seg med, de store linjene, bare var synlige i glimt, og aldri fantes, som observerbare størrelser. Og at Holocaust derfor er umulig å representere. Umulig, umulig. Den som kom nærmest, var Paul Celan, i dikt hvor også språket står på randen av oppløsning, og alt som følger i boken min, om Tyskland, om nazismen, om Hitler og om jødeutryddelsen, tar utgangspunkt i de innsiktene som finnes i de diktene. Forholdet mellom språk, fellesskap, sted, individ er sentrale i den forståelsen av Holocaust, som Helland, med sitt grove og, unnskyld at jeg sier det, fordummende nett, ikke klarer å fange opp.

Skulle jeg si at Holocaust var lite? Å si at noen minimaliserer Holocaust, er faktisk en alvorlig anklage. Når anklagen kommer på bakgrunn av en lesning av Min kamp 6, som handler om det motsatte, nemlig om språkets reduseringer av Holocaust, hvordan dens virkelighet aldri kan bli representert, er den vanskelig å forstå som noe annet enn utslag av byråkratisk-repressivt enfold. Problemstillingene i «Min kamp 6» er store, samtidig som de også er veldig, veldig små, siden de er lest og sett gjennom et enkelt, hjelpeløst jeg, og det er dette jeg-et Helland kritiserer og hever seg over, uten å forstå hva det er å utsi noe i en roman, fordi han ikke forstår hva skjønnlitteratur er. Men det er greit, det, altså.»

Karl Ove Knausgård

Mer fra Dagsavisen