Scene

«Svar på brev frå Helga»: Slapt svermeri i fjøset

Vi blir lovet dampende erotikk, men her putrer det bare så vidt. Sceneversjonen av den kritikerroste romanen «Svar på brev frå Helga» er en forestilling fullstendig uten gnist.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Svar på brev frå Helga»

av Bergsveinn Birgisson

Dramatisert av Stig Amdam

Scenografi og kostyme: Åse Hegrenes

Med: Helge Jordal og Ragnhild Gulbransden

Riksteatret

For den som elsker å se dramatiserte romaner på scenen, må teaterhøsten 2019 være en av de aller beste. Det florerer av disse forestillingene nå. Og høsten suser videre med enda en romanbasert forestilling. Denne gangen er turen kommet til den islandske forfatteren Bergsveinn Birgissons korte roman «Svar på brev frå Helga» fra 2010. Men det er virkelig et mysterium hvordan man har fått en så språklig vakker og følelsesfylt roman til å bli så platt som den har blitt på Riksteatrets scene. Hvor gikk det galt denne gangen? Litt overalt, ser det ut til.

Les også: Carte Blanche: Ny leder, gamle takter

Birgissons fine roman er skrevet som et brev, ført i pennen av karakteren Bjarne, en islandsk sauebonde. Brevet er skrevet til Helga, kvinnen han bedro kona Unn med for mange år siden, og som han elsket, men ikke nok til å følge med videre i livet. Så – på tampen av livet, skriver Bjarne svar på et brev han fikk fra Helga for lenge, lenge siden. Et brev som skrives altfor sent, men som heller ikke kunne blitt skrevet før.

Les også: Irritert på vikingfantasier

Mens romanen kun har én stemme, Bjarnes, har Riksteatrets oppsetning to. I tillegg til Helge Jordals Bjarne er også Ragnhild Gulbrandsen på scenen som Helga. Det ødelegger mye at hun tar ord i munnen som opprinnelig er Bjarnes. Det vanner ut tekstens innhold, fjerner alle dobbeltbunner i historien og splitter opp det som i utgangspunktet har vært én helhetlig tanke- og erindringsreise hos Bjarne. I tillegg kommer det at kjemien mellom Jordal og Gulbrandsen er ganske stusslig. Jeg kan ikke huske å ha sett noe mindre gnistrende samspill noen gang. Det har blitt reklamert med at dette er en forestilling full av dampende erotikk, men her er det bare litt putring på bunnen av kjelen. Det hjelper heller ikke så mye når Jordals raspende stemme beskriver hvordan han ser sin Helga «stå der som en gyteferdig laks» og beskriver forelskelsen som «sitt livs paringstid». Og dette igjen midt oppi beskrivelser av sauer med «renneskjeta» (diaré) og diverse fjøshold.

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Fremstillingen av kjærlighetshistorien blir både skissemessig og overfladisk, og selv om Bjarne og Helga i sluttscenen minner om Peer Gynt og Solveig, der han hvilende i hennes favn går døden trygt i møte, så oppleves dette her som en utenpåklistret effekt som bare understreker hvor lite følsomhet man har behandlet dette stoffet med. For selv om Bjarne og Helga ikke fikk hverandre i dette livet, så finnes det alltids et liv etter dette, liksom, og der kan sikkert kjærligheten få blomstre. Noen tror muligens på det, jeg synes det er fryktelig utdatert.

Men forestillingen har flere morsomme øyeblikk, det skal den ha. Og på et vis virker det som regissør Stig Amdam og det kunstneriske teamet egentlig har ønsket å lage en filosofisk komedie om kjærlighetens karrige kår på det islandske bondelandet, men at de ikke fikk lov til å ta den helt ut. Jordals Bjarne er også farlig nær en komedietype sammenlignet med romanens mye tyngre Bjarne, som nærmest er vokst frem av det islandske rurale landskapet der nordavinden herjer.

Les også: «Måken»: De giftige trivialitetene

Det er virkelig synd at man ikke har klart å forvandle Bergsveinn Birgissons fine og språklig strøkne roman til godt teater, for dette er en fortelling med en del klokskap i. Bjarni får nemlig den innsikten at man ikke kan rømme fra seg selv uansett hvor forelsket man er, og at kjærligheten til det livet man allerede har og til stedet man bor, også er stor og viktig selv om den ikke er romantisk. Vi lever jo i en kultur som florerer av mer eller mindre romantiske kjærlighetshistorier på film, i serier og i bøker, men det er sjelden at annen kjærlighet enn den romantiske eller relasjonsavhengige fremheves. Det er faktisk viktig å elske seg selv også, og det er viktig å ha et liv man elsker uansett hvordan det måtte se ut.

Så lyktes man altså ikke helt med å overføre denne romanen til scenen, men en ny roman i sceneversjon er nok like om hjørnet – det er jo høstens teatertrend.