Kultur

Svalbard på internasjonal TV

BBC-serie utforsker hva som gjør at Svalbard med sin råe natur og 40 minusgrader, suger til seg folk fra hele verden.

Bilde 1 av 2

– Det er litt rar humor, litt «skandinavisk noir», og det er utrolig populært i dramasfæren. Og med det vakre landskapet, gir det serien en annerledes tone. Det er litt «Fargo» møter nordisk eksponering, sier Kirsti Hanson. Sammen med medprodusent Wendy Rattray så hun etter en idé til et TV-konsept som hadde bred internasjonal appell.

– Svalbard er den nordligste byen i verden. Det er så ekstremt, rent cinematisk. Vi så også etter folk som levde mindre ordinære liv, på en slik plass, som har valgt å leve på en annerledes måte, koblet fra resten av verden, men som var mer i kontakt med den ekstreme naturen. Det måtte jo ha en slags universell appell, tenkte vi.

Interessante folk, det fant de. Resultatet er serien «Ice Town: Life on the Edge», som sendes på BBC Earth.

Dyr melk

Serien er en krysning mellom reality og dokumentar, og skildrer livet til ti ulike personer, over ti episoder, som har valgt å bo i verdens nordligste by. Vi møter et internasjonalt miljø av britiske, amerikanske og norske personligheter med ulike yrker; eventyrere, turistguider, studenter og byfolk, som kjemper mot temperaturer på minus 40 grader, snøskred, snøstormer, isbjørner, og en enslig butikk der melka kan koste mer enn ei flaske whisky. Det er forbudt å være blakk, dø og føde, men obligatorisk å gå med skytevåpen.

– Der har man muligheten til å ikke være i kontakt med resten av verden. Det er ikke som i samfunn der man sitter på telefonen hele tiden, du kan glemme verden, og være «easy going». Det er ikke mange steder der du kan oppleve en absolutt stillhet, eller der fire måneder av året er bekmørkt, sier Rattray.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Suger folk til seg

De to britiske produsentene følte de hadde sett de fleste steder i verden portrettert på TV, men ikke Svalbard, som de falt paddeflate for. Tidligere har BBC produsert andre Svalbard-serier, men det er første gang det kommer en serie som fokuserer mer på innbyggerne i Longyearbyen.

– Her er det så mange interessante karakterer, folk fra ulike steder i verden. Når du er der, kan du faktisk tenke at du er på en annen planet. Det er ikke mange steder igjen i verden der du føler at du er omgitt med ren vill natur, sier Hanson.

– En ting som fascinerer oss, er at folk sier de vil være der et år, men de forblir der. Det er noe som suger folk til seg der. Hva er det?

Lite korrekt

Da BBC spurte den langt fra A4 svalbardbeboeren Wiggo Antonsen om å være med i serien, var det i en periode da gruveselskapet la ned, og folk mista jobb hver dag.

– Store Norske sa opp 600 folk på ett år. Stemningen i byen vil jeg si var litt trist. Så ble det jo mer eller mindre opplest og vedtatt at vi skulle leve videre på turisme. Også dukker disse filmfolkene opp. All oppmerksomhet er jo bedre enn ingen oppmerksomhet, sier Antonsen, som påstår han har bodd i hele Norge, før han endte opp på Svalbard.

– Første gang jeg kom, var i 2009, og det jeg driver mest med er buss og taxi. Det blir jævlig mye sightseeing-kjør. Oj, der bannet jeg. Jeg er lite politisk korrekt, men det er vel derfor jeg er med i serien.

– Han elsker oppmerksomheten, skyter Hanson inn.

Vil lage det rart

– Dere har også med en dame som eier et slags bed and breakfast med egen Bruce Springsteen-suite, der hun venter på at han skal komme på besøk. Hun går rundt ikledd et isbjørn-skinn, og har en bar full av isbjørn-penis-bein som hun stiller ut og putter i drinker. Skal vi le av eller med karakterene som er portrettert i serien?

– Det er ikke i vår interesse å bruke karakterene, men vi vil lage det rart. Vi vil lage det varmt, men ikke latterliggjøre de ulike personene som er med.

– Hvordan skaper dere en slik balanse i seriens tone?

– Klippingen har alt å si for stemningen. Vi måtte treffe en balanse. For eksempel kom det et snøskred i desember i fjor. Det er selvsagt ingen humor i det. Det ville klart vært motbydelig. Så vi forteller historien veldig sensitivt. Men så beveger vi oss videre, både i seriens tone, og i karakterene, som vet de må gå videre. De representerer alle en «rocky spirit», og de fleste vil fortsette å være der, til tross for snøskredet. De vil være der, sier Rattray.

– Serien bærer også preg av å være en veldig europeisk serie. Amerikanske reality og dokumentar-serier er ofte overdramatiserte, og veldig kynisk produsert. I motsetning har Svalbard snøstormer og snøskred, det er faktisk farlig å være der. Men når du snakker med folk, så sier de at det ikke er så farlig. De trekker på skuldrene. Det er en genuin fare her, men måten folk der oppe tilnærmer seg faren på, er genuint rar.

Dette ser produsentene på som en styrke i serien, derfor trekker de assosiasjoner til «nordic noir» og Coensk stemning.

– Mange av innbyggerne ler når naturen viser krefter. De vil gå ut og fiske og gå tur, og kjøre hundeslede. De elsker det. Da vi først filmet Wiggo, sa han at «det er ingen regler som forteller meg hvor jeg skal stoppe». Det er for de grunnene at folk vil dra til Svalbard.

Mer fra Dagsavisen