TEGNESERIE
«Dass – Svartebokspresten på Helgeland»
John S. Jamtli og Vegar A. Skogmo m.fl.
Minuskel/Kick Ass Comics
En venn av meg tar norsk på voksenopplæringen. En av oppgavene de fikk var å lage en rap-versjon av «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». Å se for seg godt voksne menn og kvinner stå og rappe seg gjennom Petter Dass’ verk, ved siden av den velmenende norsklæreren som litt fortvilet har forsøkt å gjøre Dass aktuell, er jo både flaut og fornøyelig. Mest flaut, kanskje.
Å gjøre Petter Dass til actionhelt kunne tenkes å være en bedre strategi. Det ligger tross alt et stort potensial både i verkene og i den historiske skikkelsen. Etternavnet Dass og prestetittelen trigger fantasien, høyt og lavt er samlet i en og samme mann. Skaperne av «Dass – Svartebokspresten på Helgeland» har da heller på ingen måte latt kombinasjonen av do og prest gå upåaktet hen. Actionhelten Petter Dass holder på ingen måte sin sti ren, for å si det slik. Her har dikterskalden og Nordlands nasjonalpoet inngått en allianse med Fanden sjøl i kampen mot alt som kan krype og gå av skrømt fra norsk folklore.
John S. Jamtli og Vegar A. Skogmo er fra Petter Dass-land, Mo i Rana på Helgelandskysten. Ideen til å lage en tegneserie om Dass ble født på en fest der det hang en tegning av Petter Dass som (ja, nettopp) rapper på kjøleskapet. Ifølge forlaget har de to herrene siden fått med seg «et ensemble av de dyktigste tegneserieskaperne i Norge til å illustrere historien». Ensemblet består av 11 menn og en kvinne.
Det sortmalte eposet om Dass bærer preg av denne kjønns (u)balansen, vil jeg mene. Historiene er preget av actionfylte sekvenser, med tilhørende lydeffekter. Den ene «Boom» og «krasj» tar den andre, og overdøver ofte den underliggende historien (der det i det hele tatt er en historie.) Noen sekvenser fungerer bedre enn andre. For eksempel er «Svartedauden» fantastisk, dystert illustrert av Kim Holm. «Draugen på dass» er også fin, den skiller seg ut fra de andre mer action-drevne delene. Her fordriver Dass en demon med en «sjit-stuing av rakefisk, haggis, neper og fem dager med hiemmebrygg!» Et stemmingsfult portrett av dikteren.
Andre steder virker den fandenivoldske guttehumoren ganske umotivert. Geir Moen har illustrert historien om «Julebukken». Her inngår en ung budeie en pakt med djevelen om at hvis han maler melet hennes, så skal han få ligge med henne. Petter Dass kommer budeia til unnsetning, bare for å voldta henne selv. Så raser historien videre, like frekk og freidig. Dialogene er ujevne, og holder ofte lavere nivå enn illustrasjonene: «Noreg ere I underlagt Guds favn,» skriker Dass mens han banker opp Nøkken. Det som om man har tenkt seg hvordan man snakket i «gamledager» og har latt pennen og metaforene løpe løpsk: Sekvensene på Helgelandsdialekt fungerer mye bedre.
Historiene i «Dass» står bedre hver for seg enn samlet. Tempoet og drivet er så til de grader skrudd opp i (nesten) hver del at det etter hvert står i stampe, sett under ett. Vitsen med Petter Dass, ofte fremstilt med blottet underliv og flagrende gevanter, gjerne med en spritflaske i hånda, fungerer bare et visst antall ganger. Til slutt spør man seg hva poenget med det hele egentlig var. Tegneseriefiguren Dass kunne gjerne ha lånt litt mer farge av den historiske Petter Dass og diktningen hans.
«Dass» lanseres på Oslo Comics Expo i Oslo denne helgen.