Stumfilm, «Metropolis» og metoo

Tolv musikere som stiger ned i Dantes versjon av Helvete. Den hittil lengste versjonen av tidenes stumfilmklassiker «Metropolis». Charlie Chaplins undervurderte perle. Og blant norske klassikere finner vi «Troll-Elgen», mens den tyske ekspresjonismens mest gullkantede regissør nærmest overgår de moderne metoo-kampanjene et knapt århundre før sin tid med «Diary Of A Lost Girl».

Slik var fjorårets stumfilmfestival: Stumme gamle filmer, nye triks 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra familieprogrammet som lover katter, kaniner og klovner. Foto: Cinemateket

Denne helgen arrangeres den andre utgaven av Oslo Stumfilmfestival, igjen med nyskrevet musikk som spilles live til visningene og filmer som både voksne og barn kan fryde seg over. De sistnevnte vil også finne stor glede i programmet «Katter, kaniner og klovner», satt sammen av blant annet tidlige Disney-filmer og Otto Messmers «Felix the Cat Hits the Deck». En rekke andre filmer, både med alvorlig tematikk og til å le seg skakk over, gjenstår gjennom helgen.

Her er et knippe stumfilmer verdt å se på Cinematekets store lerret:

Fra «L’inferno», med scener inspiret av Doré. Foto: Cinemateket

«L’inferno» (1911)

Regi: Francesco Bertolini, Adolfo Padovan & Giuseppe de Liguoro

Festivalen åpner i kveld med den italienske Dante-filmatiseringen «L’inferno» (1911) til nyskrevet musikk av Rolf-Erik Nystrøm, spilt av han selv, ensemblet Poing og Oslo Sinfonietta, med Juliana Venter på vokal. Hele 12 musikere inntar Cinemateket i Oslo når visningen av filmen leder Vergil gjennom verdenshistoriens største synder og syndere. Filmen regnes som en av verdens best bevarte titler fra stumfilmens tidlige epoke, her i en versjon restaurert av Cineteca di Bologna og med nyskrevet musikk i sin fulle bredde.

Les også: «The House That Jack Built»: Selv fanden vil føle avsky

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra Metropolis. Foto: Cinemateket

«Metropolis» (1927)

Regi: Fritz Lang

Den første og fremste av alle tidlige Science Fiction-klassikere, og et verk som aldri slutter å fascinere og skape debatt. Denne gangen vises den i utgaven som lot seg restaurere i 2010 ved hjelp av en kopi funnet i Argentina som inneholdt da antatt tapte scener, og klokker nå inn på to og halv time. Med tysk ekspresjonisme og de framvoksende ideene fra Weimar-tiden som visuelt utgangspunkt, skapte Fritz Lang («M», «Dr. Mabuses testament») framtidsfabelen «Metropolis» på bakgrunn av kona Thea Gabriele von Harbous roman og manus. Den skremmende handlingen bygger på hendelser i den futuristiske byen Metropolis der en enehersker har en plan om å bytte ut befolkningen med roboter. Harbou valgte senere nazistene under krigen, mens Lang flyktet til USA og fraskrev seg filmen, som i dag framstår som en futuristisk vekker og en antiautoritær film.

Les også: Willkommen, bienvenue, welcome!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mikkjel Føhus filmatiseres. Foto: Cinemateket

«Troll-Elgen» (1929)

Regi: Walter Fyrst

Denne norske filmen basert på Mikkjel Fønhus’ roman er blitt kalt den kanskje fremste norske filmen fra stumfilmæraen, ikke minst på grunn av foto. Fyrst var reklamemann og debuterte med denne spillefilmen og en produksjon som med nød og neppe så dagens lys, men natur og nasjonalromantikk på film var da som nå en sikker suksessoppskrift. Som avisen Tidens Tegn skrev: «En norsk film med ekte norske stemninger gjengitt, slik at vi endelig kan vise Europa det».

En annen nordisk klassiker som vises under festivalen er Victor Sjöströms Ibsen-filmatisering «Terje Vigen» (1916)

Les også: «Askeladden – I Soria Moria slott»: Et eventyr for vår tid

Artikkelen fortsetter under bildet.

Buster Keaton drømmer om Sherlock Holmes. Foto: Cinemateket

«Sherlock Jr.» (1924)

Regi: Buster Keaton

Stumfilmfestivalens utekino fredag kveld, gratis for alle og en mulighet til å se stumfilm hvis mange av de andre forestillingene skulle bli utsolgt. Pianist Kjetil Schjander Luhr improviserer musikken til handlingen. Dette er en slags Sherlock Holmes-filmatisering i den forstand at Buster Keaton spiller kinomaskinist som drømmer om å bli en detektiv i Sherlock-ånd, og ingen sak er for liten, heller ikke når han skal imponere jenta han forelsker seg i (spilt av Kathryn McGuire). Keaton gjør alle stuntene selv, som vanlig, og «Sherlock Jr.» inneholder blant annet tog- og vanntankscenen og noen halsbrekkende stunts på motorsykkel, men filmen er først og fremst en av hans strammeste fortellinger med et velskrevet manus.

Søndag vises for øvrig to forestillinger med Keatons publikumssuksess The Navigator» (1924).

Les også: «Lumiere! Eventyret begynner»: Unik tidsmaskin

Artikkelen fortsetter under bildet.

Louise Brooks i en av hennes aller siste stumfilmer. Foto: Cinemateket

«Diary Of A Lost Girl» (1929)

Regi: Georg Wilhelm Pabst

Denne filmen er blant høydepunktene under Oslo Stumfilmfestival, av flere årsaker. G.W. Pabst var på den tida den mest sentrale filmregissøren i Tyskland, og han hadde hentet Louise Brooks, datidens kanskje aller største skuespiller fra Hollywood til Tyskland, fordi han var lei av overspill og fakter, blant annet fra Greta Garbo. Brooks spilte i to av Pabst filmer, «Pandoras eske» og denne, og i «Diary Of A Lost Girl» er hun den litt blåøyde apotekerdatteren Thymian Henning som blir dratt inn i en skandale hushjelpen tar sitt eget liv etter at faren har gjort henne gravid. Thymian blir så utsatt for et overgrep fra farens assistant som gjør at hun blir forvist til et bistert hjem for unge, falne kvinner, for så ende opp i et bordell. Men Pabsts historie handler i første rekke om overlevelse og om å stå opp mot overgriperne, og moralen brøt med datidens forestillinger om makt og hva menn kunne tillate seg. «Diary Of A Lost Girl» forsvant i samtiden da lydfilmen kom bare måneder etterpå, men står i dag igjen som en av de store klassikerne og den siste virkelig store stumfilmbragden av ikonet Louise Brooks.

Les også: «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Artikkelen fortsetter under bildet.

Charlie Chaplins landstryker går på sirkus. Foto: Cinemateket

«Sirkus» (1928)

Regi: Charlie Chaplin

En gyllen anledning til å se en av Charlie Chaplins mer undervurderte filmer, med et ettermæle som var vel så mye preget av en omstridt produksjon og en skilsmisse som av innholdet alene. Det siste er klassisk Chaplin med en historie som holder mål og en rekke glimrende scener med hans klassiske «landstryker» som tilfeldigvis havner på sirkus med alt det kan bringe med seg av forviklinger – og kjærlighet. I privatlivet ble forviklingene langt verre, da det skandaleombruste ekteskapet med Lita Grey som ble inngått da hun var 16 og han 35 havarerte midt under innspillingen og filmen ble utsatt nærmere et år. Chaplin selv fikk et anstrengt forhold til filmen, selv om den på ingen måte hører til hans dårligste filmer.

Les også: Sent, men godt: Amandas ærespris til Petter Vennerød