Store følelser uten engasjement

Kunst

Momentum 10: «The emotional exhibition»

Galleri F15, Momentum kunsthall og diverse arenaer i Moss

8/6 – 9/10

Hvor streng kan en anmelder tillate seg å være? Det er en problemstilling jeg har måttet vurdere denne gangen. Det er fristende å følge i enkelte av mine kollegers fotefar og slenge ut av meg en ironisk drittpakke og kun konsentrere meg om de totalt håpløse kunstverkene. Fristelsen er stor, ikke minst når franske Pauline Fondevila kommer til Moss og får det for seg at hun kan gå inn i en opprivende utbyggingssak og lire av seg noen totalt meningsløse banaliteter.

Utbyggingen av dobbeltspor for jernbanen og ny stasjon i Moss har krevet rasering av et boligstrøk. Byen ser ut som et åpent sår. 121 bygg er revet. Et villastrøk er rasert. Som erstatning har byen fått et 700 meter langt, rustrødt spuntgjerde langs havnen. Følelsene koker i Moss.

Da går det ikke an og komme utenfra og male tre 50 meter lange felt på spuntgjerdet med tekster som «Det blåser opp» og «Vi skal leke med fiskene» og tro at det skal bidra til en positiv utvikling. Det er så banalt at jeg ikke trodde mine egne øyne.

Les også: Norske kunstnere er representert under verdens viktigste utstilling. Slik viser de seg fram (DA+)

Momentum 10 bærer tittelen «Den emosjonelle utstillingen». Eksemplet over viser hvor farlig det kan være å leke med følelser. Situasjonen blir kanskje ikke noe verre, men det er ikke vanskelig å forestille seg at disse banalitetene oppleves som en provokasjon. Initiativet til å dekorere spuntgjerdet kommer fra Bane Nors utbyggingsorganisasjon.

Her ser det ut som Punkt Ø, organisasjonen som driver Momentum og Galleri F15, ikke har forstått sin rolle. Det ser mer ut som de har oppført seg som nyttige idioter.

Det blir ikke noe bedre når banalitetene også dukker opp i Momentum kunsthall. Spanske Pepo Salazars installasjon oppleves som utstillingens viktigste verk. Ikke fordi det er bra, men fordi du tvinges til å gå gjennom det. Installasjonen består av en bro lik dem Venezias gondoler ligger ved, et stort antall kinesiske lykter, en serie billige klappsenger med fotballsengetøy, veggduker med dårlige pizzafoto og en vindusvegg tapetsert med reklameaviser fra kjøttdisken i ulike supermarkeder.

Tanken er at vi skal tenke over konsumkulturens utnytting av kjente bilder, idoler og symboler. Men dette er en historie vi har hørt og sett tusenvis av ganger før. Skal du oppnå noe med en slik problemstilling må du opp på et helt annet nivå enn denne platte installasjonen.

Les også: Tang og tare, krystaller og kloning av organer: Nordiske kunstnere viser oss framtida (DA+)

Momentum vises på flere arenaer i Moss. I anledning jubileet er omtrent halvparten av verkene gjentakelser fra tidligere biennaler. Det er enkelte fine gjensyn, som lukten av Sissel Tolaas veggmaling. Du ser ingen ting, men hvis du var på Momentum 8 i 2015 vil du huske den spesielle odøren.

Olafur Eliasson hadde det også vært gledelig å gjenoppdage, men hvis du har et minne av hans (ufarlige) grønnfarging av elven i 1998 må du forsøke å fremkalle det via et intervju med ham som ligger på nettsidene. Stine Marie Jacobsens utforskning av filmverdenens (og vår) fascinasjon for vold, som vises i House of Foundation, er også rystende sterk i sin grunnleggende enkelhet.

Fortsetter under bildet

Omtrent halvparten av kunstverkene på jubileumsutgaven av Momentum er gjensyn fra tidligere biennaler. Olafur Eliassons grønne elv fra den første i 1998 kan du minnes uten å dra til Moss. Den omtales i et intervju på nettsidene. FOTO: MOMENTUM/OLAFUR ELIASSON COURTESY OF THE ARTIST; NEUGERRIEMSCHNEIDER, BERLIN; AND TANYA BONAKDAR GALLERY, NEW YORK © OLAFUR ELIASSON

Blant de bedre tingene på årets Momentum er en film av svenske Johanna Billing. Hun har vært med på biennalen to ganger tidligere, og overbeviser denne gangen også. Hennes dokumentar om en gruppe selvorganiserte kvinner og deres danseskole kunne like gjerne vært vist på Venezia-biennalen i år, der dansefilmer var en viktig trend. På Galleri F15 er det verdt å få med seg Eirik Senjes pastelltegninger og Hannaleena Heiskas malerier, filmene «Vengeance» av Keren Cytter og «Blank Stare» av Gabriel Lester, Julieta Arandas installasjon og Erik Öbergs fjærkledde skulpturer.

​Fortsetter under bildet

Hannaleena Heiskas malerier er blant de minneverdige tingene på Momentum 10. I likhet med mye annet av den beste kunsten vises «Stargazer» på Galleri F15. FOTO: MIKAELA LOSTEDT/COURTESY OF THE ARTIST

Med Oslobiennalens selvutslettende, performative karakter friskt i minne, («Oslobiennalen har satset så radikalt på flyktighet at den risikerer å bli usynlig.» – sitat Oda Bhar i Morgenbladet), står Momentum trygt plassert midtstrøms i biennaletradisjonen.

Jubileet demonstrerer et behov for å røske opp i vanetenkningen og vende tilbake til røttene. Ideen om en konsentrasjon om det nordiske er gradvis blitt forlatt, og i årets utgave ser vi noen grelle eksempler på hvor dårlig det kan gå. Heldigvis er det også god kunst på biennalen, men det er trist å måtte konstatere at Momentum 10 burde vært mye bedre.

Les også: «Denne utstillingen setter Gustav Vigeland i et nytt lys» (DA+)