Nye takter

Stor hyllest til popmusikken

For en folkefest! Bruce Springsteens opptreden i Roskilde ble en av de største i festivalens historie. I dobbelt forstand.

Dagsavisen anmelder

For det første: Det var mange foran Orange Scene denne kvelden. Det er vanskelig å beregne nøyaktig hvor mange, men 60-70.000 mennesker kan være en antydning. Det er imidlertid ikke bare denne størrelsen det kommer an på. Bruce Springsteen vokste med oppgaven, og gjorde en av de største jubelforestillingene vi kan huske å ha sett. Av noen artister, noen steder. Det hjelper ham selvfølgelig langt på vei at et feststemt publikum er med på hver minste note, synger tilbake til ham gjennom riff, vers og refreng, klapper i hendene, smiler og ler. Så glade er vi.

«Jeg er så glad for at noen fant opp rock’n’roll», sier Dagsavisens reportasjeleder i Roskilde begeistret i løpet av konserten. En opptreden som er en feiring av hele denne kulturen, gleden, friheten, og merkelig nok fortsatt med en følelse av opprør uansett hvor godt betalt sangeren får. Tidlig på kvelden skjønner vi at det er en grunnleggende kjærlighet til hele uttrykksformen som ligger til grunn for suksessen. At «No Surrender» er en vinner som åpningslåt er opplagt. Det er her Springsteen synger «We learned more from a three minute record/Then we ever learned at school». Sannsynligvis en overdrivelse, men i de tre neste timene forstår vi godt at han tror det selv.

«Two Hearts» slår i sin enkelhet fast at det kommer til å være tenning i alle ledd på scenen i kveld. Mer enn en kjærlighetssang mellom gutt og jente blir dette en paringsstund for Bruce Springsteen og Little Steven. De to legger til og med inn noen strofer av gamle «It Takes Two» på slutten, som om de skulle vært selveste Marvin Gaye og Tammi Terrell. De avslører helt tydelig at dette er oppfyllelsen av selve drømmen, veien fra gatene og ut i verden, hele tida med fulgt av lydsporet med det beste de vet - de fineste sangene, den høyeste beaten, de mest romantiske følelsene, den sterkeste viljen til forandring.

Flere av sangene ender med gode sitater fra soulhistorien, og Springsteen utnytter også i stadig sterkere grad gospeltradisjonens virkemidler for å rive publikum med seg. Dette er et vekkelsesmøte, der budskapet først og fremst er å glede seg over livet, men ikke uten jevnlige påminnelser om tyngre stunder. «Working On The Highway» er en snart 30 år gammel sang, men har neppe virket sterkere enn nå. Den moderniserte utgaven av E-Street Band, med kor og full blåserrekke, låter kanskje bedre på scenen enn noen gang før. Et band som virker mer tente, mer lekne jo lenger de holder på. Bruce Springsteen gir selv aldri mindre enn 100 prosent, og når han etter en av sine mange løpeturer ut til publikum legger seg ned og puster ut i noen sekunder, med en monitor som hodepute, er det ham vel unt. Ingen kan fri til publikum med mer selvsikker stil enn denne mannen.

Vi vet ikke om noen hadde fortalt Bruce Springsteen at Roskilde er litt utenom det vanlige. Han kom i alle fall med et toppet sett, og spilte det meste et stort publikum forventer å få høre. Både «The River» og «Because The Night», men også hans versjon av Jimmy Cliffs «Trapped». I vår spilte Springsteen «The E-Street Shuffle» med The Roots på TV-showet til Jimmy Fallon i USA. Når de nå tilfeldigvis var i Roskilde samtidig skulle det bare mangle at de ikke gjentok bedriften. Plutselig var de over 20 personer på scenen. Som et stort gateparty som strakte seg fra New York til Philadelphia.

En lang avdeling ekstranummer inkluderte «Born In The U.S.A.», «Born To Run» og «Dancing In The Dark», sistnevnte igjen med ei jente fra publikum som dansepartner. Det sto bare igjen å framføre erindringssangen «Tenth Avenue Freezeout». Som stopper momentant etter linja « … and the Big Man joined the band» for en billedhyllest til bandets avdøde saksofonist Clarence Clemons. Applausen er øredøvende.

Etter konserten i Milano forleden som varte i 3 timer og 40 minutter, den neste lengste i Springsteens karriere, er det skapt forventninger om flere nye rekorder. Bruce Springsteen spilte bare i tre timer lørdag. Men det er ikke lengden det kommer an på. I Roskilde var Springsteen på scenen noen minutter mindre enn The Cure. Etter The Cure angret jeg på at jeg ikke gikk og så noen helt andre i den midterste timen. Mens Springsteen spilte var det ikke engang aktuelt å ta en avstikker til Bon Iver, som spilte samtidig.

Den eneste sangen jeg kunne klart meg helt uten hos Bruce Springsteen var «Death To My Hometown» fra det nye albumet, der ensemblet høres mer ut som Plumbo en som The Pogues. De seks andre nye sangene føyde seg sømløst inn blant gamle klassikere, og gjorde ikke skam på helheten. Den politiske spøkelseshistorien «We Are Alive», fikk 70.000 til å stå musestille når det nærmet seg midnatt. Bruce Springsteen har han en egen evne til å gi uttrykk for sin sosiale bekymring midt i det som ellers er full fest.

Jeg kan godt innrømme at jeg ofte blir lei av den grenseløse dyrkelsen av Bruce Springsteen, myten om «the boss» og alt det der. Derfor kommer jeg til hver nye konsert med en viss skepsis, men som oftest må alle innvendinger fort fare. Bruce Springsteen overbeviser oss igjen og igjen om at det fortsatt er kraft i den gamle rocken. Bildene av publikum helt foran scenen på storskjermene viser at dette også er godt kjent blant yngre generasjoner. Ikke så rart når han feier gulvet med alle som har kommet etter ham, og fortsetter å jobbe som en villmann godt inn i 60-årene sine.

Kvelden i Roskilde var lovende for alle de som har billetter til Bruce Springsteens konserter i Norge i juli, selv om vi skal huske at Valle Hovin og Roskilde er to vidt forskjellige arenaer når det kommer til å skape god stemning. I Roskilde fikk vi helt til slutt høre Bruce Springsteen, The E-Street Band, The Roots igjen og 70.000 lykkelige festivalgjester slippe seg hemningsløst fri i «Twist And Shout». Var Neil Young bedre enn dette i 2001? Kanskje. Bob Marley i 1978? Jeg var der ikke. Uansett var dette en kveld for den store festivalhistorien.

No Surrender

Badlands

Two Hearts

We Take Care Of Our Own

Wrecking Ball

Death Of My Hometown

My City Of Ruins

Spirit In The Night

The E Street Shuffle (Med The Roots)

Jack Of All Trades

Trapped

Because The Night

Working On The Highway

Shackled And Drawn

Waitin’ On A Sunny Day

The River

The Rising

Out In The Street

Land Of Hopes And Dreams

---

We Are Alive

Born In The USA

Born To Run

Glory Days

Dancing In The Dark

Tenth Avenue Freeze-Out

Twist And Shout