Stor biografi om stor gruppe

Mark Lewisohn har jobbet på heltid med historien om The Beatles siden 1983, og har skrevet fem bøker om dem før. Den nye biografien har opptatt ham de siste ti årene. Han antyder at andre bind kommer i 2020, det tredje og siste i 2028. I helgen var Lewisohn på Beatles-festival på Beitostølen for å fortelle om gruppa. I dag kommer han til Nasjonalbiblioteket, invitert av Norsk Biografisk Selskap for å snakke mer om selve arbeidet med boka.

Så grundig som mulig

Mark Lewisohn var fem år gammel da han fikk høre «Please Please Me» og «She Loves You» for første gang.

- Jeg skjønte at dette var annerledes, friskt og spennende. Med en gang ville jeg vite hvem disse menneskene var. Denne interessen har vedvart selv om jeg er blitt eldre. Jeg har alltid likt å bruke biblioteker for å samle informasjon. Jeg kombinerer dette med interessen for The Beatles, for å forstå dem bedre, forteller forfatteren.

Første bind av verket heter «Tune In». Den finnes i en standardutgave på 900 sider, men er nesten dobbelt så lang i full versjon. Denne Beatles-biografien begynner med hungersnøden i Irland i 1845. Og den forteller altså foreløpig bare historien fram til 1962, da The Beatles nettopp har gitt ut «Love Me Do», de har spilt inn oppfølgeren «Please Please Me», og står på terskelen til det store gjennombruddet som skulle forandre verden slik som vi kjente den.

- Jeg ble spurt om å skrive en Beatles-biografi da jeg selv var i slutten av 20-årene. Jeg syntes ikke jeg var i stand til det da. Da jeg var midt i 40-årene tenkte jeg at jeg både kunne og burde gjøre det. Jeg har aldri vært helt fornøyd med standardverkene. Hvis man skal fortelle historien om The Beatles i en bok er man nødt til å utelate mye viktig. Hvis man bruker to år på å skrive en biografi om The Beatles er det umulig å berøre mer enn overflaten. Jeg ville være så grundig som mulig, mens kilder fortsatt er i live. At ingen andre har gjort dette i løpet av disse 50 årene er fint for meg.

Populære myter

Beatles-litteraturen har hatt sine hovedverker før, som Hunter Davies’ autoriserte «The Beatles» fra 1968, og senere Ian McDonalds «Revolution In The Head». Sistnevnte omtalt her i avisen som «rockens Hakkespettbok», underforstått at vi trodde den inneholdt det meste. Det skjønner vi nå ikke var helt korrekt, selv om Mark Lewisohn mener at også de nevnte bøkene har sin egenverdi.

50 år etter at Beatlemania eksploderte fortsetter Mark Lewisohn å samle informasjon om gruppa. Og oppdager igjen og igjen at ikke alt er som vi har trodd. En ofte fortalt historie er at The Beatles ble forkastet av plateselskapet Decca, med begrunnelsen at «gitargrupper er på vei ut». Lewisohn stilte seg spørsmålet om hvordan dette kunne skje, når gitargrupper egentlig aldri hadde vært inne på denne tida:

- Det henger ikke på greip. Samtidig som de skal av avslått The Beatles startet Decca en kampanje for lansering av nye britiske talenter. Det henger ikke sammen, forklarer forfatteren, som faktisk kan vise til et brev der The Beatles‘ manager Brian Epstein takker nei til Decca. Han tar også et oppgjør med den alminnelige oppfatningen av hvordan EMIs produsent George Martin begynte å jobbe med The Beatles.

- Sannheten er at The Beatles ble prakket på ham som en plikt. Han likte dem ikke, og hadde aldri møtt dem.

- Hvor mange sånne populærmyter finnes det?

- Jeg teller dem ikke. Den første boka jeg skrev om The Beatles var full av meg som pekte på andre bøkers feil. Nå er jeg blitt voksen. Jeg forteller bare historien fra begynnelsen igjen. Slik var det det skjedde. Men noen misforståelser er så innprentet at jeg måtte oppklare dem til slutt.

Norsk venninne

- Jeg ville se forbi de gamle overskriftene, og har skrevet den første dokumentbaserte historien om The Beatles, sier Lewisohn. Det sier litt om omfanget av prosjektet at kildehenvisningene fyller 70 sider ekstra. I tillegg kommer intervjuer med en lang rekke kilder. En av dem Lewisohn har snakket mye med er Linda Ness, John Lennons norskfødte venninne fra tida gruppa spilte på Cavern-klubben i Liverpool. Hun forteller at hun mistet litt av interessen da køene utenfor klubben begynte å bli for lange. Forfatteren er også glad for å jobbe med ei tid da folk fortsatt skrev brev til hverandre.

- The Beatles tok med seg brevpapir da de dro til Hamburg for å spille, forteller han begeistret. Han har også gått igjennom en lang rekke intervjuer som ble gjort med gruppa.

- De var fantastiske intervjuobjekter. The Beatles var hysterisk morsomme mennesker, med stor sans for humor. Målet mitt er å være så nøyaktig som mulig, men det skal være moro å lese boka også.

- Gjør all denne informasjonen musikken deres mer interessant?

- Jo mer jeg vet, jo større pris setter jeg på de artistiske sidene av dem. Jeg oppdager stadig nye nivåer i arbeidet deres. De var jo på ingen møte pretensiøse kunstnere, de var et rockeband, så det er spennende å se hvordan en sånn artistisk utvikling var mulig. Denne første boka handler om deres liv i Liverpool, i Hamburg og litt i London. I neste bind blir de et verdensomspennende fenomen. Som oppmuntrer unge mennesker til å uttrykke seg på nye måter, og gjøre opprør.

Fortjener å bli fortalt

Jeg forteller Mark Lewisohn om mitt første inntrykk av The Beatles. Et opptrykk av singelen «My Bonnie», som ble gitt ut for å tjene på gruppas suksess midt på 60-tallet. Spilt inn i Hamburg i 1961, med gruppa som backingband for sangeren Tony Sheridan. Singelen regnes ikke med i den offisielle Beatles-diskografien, men jeg har alltid ment at den fortjener et bedre ettermæle. Og det får den endelig i denne boka.

- De lengtet etter å få spille inn ei plate, de var virkelig spent på dette. Senere fikk de en lunken holdning til «My Bonnie», på grunn av at den ble markedsført som en ny innspilling. Men det var denne som gjorde Brian Epstein interessert i dem. Og så er det ei virkelig god plate. Ofte avfeid som triviell, men jeg kan ikke komme på mange plater som låt så bra i 1961.

- Mye av omtalen av boka di har handlet om selve lengden?

- Jeg blir litt lei av det. De som synes dette er for langt trenger ikke å lese den. Det hadde vært noe annet hvis den var tværet ut med masse tullball, men alt det som står her fortjener å bli fortalt. Heldigvis er det mange som synes det er trist å komme til slutten, og lurer på hva som skjer videre.

- Ja, for vi vet jo hva som skjer videre. Selv om vi kanskje ikke egentlig vet det?

- Ja, og nei. De store linjene kan vi. Det som skjer mellom disse store linjene er der det virkelig blir interessant. Jeg håper jeg kan gi leserne en sterkere nærhet til The Beatles, for å forstå hvordan de tenkte.

Mark Lewisohn er på Nasjonalbiblioteket i kveld kl. 18.00, i samtale med Beatles-viter og leder for Norsk Biografisk Selskap, Harald Engelstad.