«Sjasminrevolusjonen» vinteren 2010-11 har ført til to demokratiske valg i Tunisia. Hassan Ammars foto viser stoltheten over å være en av dem som har avgitt stemme. FOTO: © HASSAN AMMAR/AP/NTB SCANPIX

Stiller ut det skjøre demokratiet

Demokrati, dialog og samarbeid er abstrakte begreper som vanskelig lar seg vise fram i visuell form. Men når Nobels Fredssenter tar oppgaven blir det vei i vellingen.

 

KUNST

Fredsprisutstillingen 2015: «Den tunisiske metode»

Nobels Fredssenter

Oslo

At årets fredsprisvinnere, den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog, er fire organisasjoner gjør ikke oppgaven med å lage Fredsprisutstilling lettere. Men Nobels Fredssenter har opparbeidet seg solid erfaring i å lage utstilling på to måneder, og da årets vinner ble offentliggjort niende oktober var det bare å kaste seg rundt. Resultatet ble presentert for prisvinnerne i går. Utstillingen «Den tunisiske metode» skal stå i ett år, og ut året er det gratis adgang.

Det er ingen overraskelse at disse utfordringene har bevirket at Fredssenteret har laget en teksttung utstilling. Både innholdet i den nye grunnloven og prosessen fram til den ble vedtatt 26. januar 2014 og frie, demokratiske valg ble avholdt 26. oktober samme år blir presentert grundig. Selv om plassen er begrenset er detaljnivået imponerende. Ikke minst er tidslinjen fra «sjasminrevolusjonen» startet verdt å bruke tid på. (Tunisierne selv foretrekker å kalle den demokratirevolusjonen.) Etter at fruktselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv 17. desember 2010 spredde opprøret seg raskt, ikke bare i Tunisia, men over hele den arabiske verden. President Ben Ali besøkte ham på sykehuset elleve dager etterpå, men da var det for sent. 11. januar døde Bouazizi, og tre dager etter forlot presidenten og hans familie landet. Valget som fulgte i oktober 2011 førte Tunisia ut i kaos, og arbeidet med å skrive en ny grunnlov rant ut i sanden. Det var her Kvartetten kom inn og overtalte partene til å gå inn i og gjennomføre den dialogen som til slutt førte fram.

Utstillingen er heldigvis mer enn tekst. Visuelle elementer balanserer inntrykket, og gjør utstillingen verdt å se. Utstillingsdesigner Christine Lohre og utstillingsteamet har funnet løsninger som gir opplevelser og god innsikt uten å måtte lese masse tekst. Hovedinnholdet presenteres i en ti minutter lang video som vises i et amfi, som en metafor for demokratiets viktigste møteplass. Videoen gir en kondensert oppsummering av prosessen og en kort presentasjon av lederne i de fire organisasjonene som utgjør Kvartetten. Utstillingens hovedelement er «grunnlovens søyler», som er plassert rundt i rommet som fysiske bilder på landets skjøre tilstand. Søylene presenterer seks temaer som belyser hvordan lovens ordlyd løser ulike utfordringer. Det dreier seg om Styreform og Identitet, Kvinners rettigheter og Religion, Politiske og sivile rettigheter og Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Søylene suppleres av gode fotografier. De fleste er tatt av Magnum-fotografen Moises Saman på oppdrag fra Nobels Fredssenter. Tradisjonen med å sende ut en dyktig reportasjefotograf gir utstillingen en aktuell nerve. Selv om temaene demokrati og dialog er abstrakte, har Saman greid å fange en stemning som gir uttrykk for hvordan disse tingene manifesterer seg i den tunisiske hverdagen. De fire lederne i Kvartetten får oppmerksomhet i fire videoer der hver enkelt svarer på de samme spørsmålene. I fotografiene presenteres det tunisiske folket, og det er kanskje nettopp disse bildene som gir meg en forståelse av hvilken kraft som finnes i den opprørsbevegelsen som vokste fram etter at Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv.

Utstillingen skaper en forståelse for den særstilling Tunisia befinner seg i den arabiske verden. Flere av de fire organisasjonene som utgjør Kvartetten ble stiftet da Tunisia var koloni under Frankrike 1881–1956, Advokatforeningen så tidlig som i 1877. Det at det var åpning for å bygge sivile organisasjoner under koloniherredømmet, og senere å opprettholde dem under diktaturet, er en vesentlig årsak til at Tunisia har greid overgangen til demokrati etter den arabiske våren. Men Kvartettens utrettelige arbeid for å tvinge landets 21 (!) partier til å fortsette dialogen er en skjør konstruksjon, og bare framtida vil vise om Tunisias demokratiske styreform vil overleve. Det gir denne utstillingen et godt bilde på.