Stikker hull på norske verkebyller

Knapt noe enkeltstående norsk kunstverk har hatt samme samfunnsmessige gjennomslagskraft som teaterforestillingen «Ways of Seeing», regissert av Pia Maria Roll og skapt av blant andre regissøren selv sammen med Marius von der Fehr og skuespillerne Sara Baban og Hanan Benammar. De to sistnevnte bygger sin deltakelse på egne historier i møtet med det norske samfunnet og de grunnleggende eksistensielle spørsmålene knyttet til makt og maktesløshet.

Stykket i seg selv nærmer seg det tradisjonelle, politiske aksjonsteatret, og er svært gjenkjennelig i formen for den som har sett Rolls tidligere oppsetninger. Men akkurat som eksempelvis kunstneren Kjartan Slettemarks «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør», ikke lenger bare er en kollasj, eller forfatteren Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» ikke bare er en roman, har «Ways of Seeing» blitt en levende organisme i seg selv som vil øve innflytelse langt utover scenekantene.

Les også: Omstridt Black Box-stykke settes opp i ny by

Dette er eksempler på hvordan kunst kan stikke hull på mer eller mindre synlige verkebyller og farlige holdninger i et samfunn. De blir en påminnelse på at ytringsfriheten ikke skal tas for gitt og at makten selv i 2019 vil den frie kunsten til livs når den trår for nære.

Fortsetter under bildet

«Ways of Seeing»-regissør Pia Maria Roll da hun holdt appell om den frie kunsten foran Stortinget. FOTO: MODE STEINKJER

«Ways of Seeing» kom svært nær maktens innerste smertepunkt, og ikke bare i form av stykkets virkemidler, med bilder av boligene til sentrale Frp-politikere samt redaktører og andre samfunnsdemagoger fra høyresidens ytre fløyer. Det er et stykke som også handler om rasisme og fremmedfrykt slik det arter seg i dag både i norsk og europeisk forstand, om fortidens kolonialisme, om overvåking, maktutøvelse og nasjonalisme, inkludert den som førte fram til 22. juli.

Tittelen er for øvrig tatt fra den britiske kunstkritikeren og poeten John Bergers TV-serie og bok «Ways of Seeing» fra 1972, som reiste kritikk mot den vestlige estetikken gjennom å stille spørsmål rundt skjulte ideologiske budskap i historiske malerier og fotografier. Det er liten tvil om at «Ways of Seeing» brakte mer eller mindre skjulte motiver fram i lyset. I den sammenheng er stykkets mange boligbilder fra den hvite solsiden på storskjerm minst viktige.

Les også: «Hva var det egentlig Bertheussen hadde sett? Hva hadde hun lest?»

Dagsavisens anmeldelse av stykket etter premieren på Black Box i Oslo bar tittelen «Vil ryste staten med teaterstykket «Ways Of Seeing»». Den skulle vise seg å ha en profetisk dimensjon absolutt ingen kunne forutsi da stykket gikk en ukes tid for det man i bunn og grunn kan kalles et menighetspublikum for friteaterscenen. Som mye politisk og provoserende kunst, vil også «Ways of Seeing»s status over tid bli et verk som er større enn seg selv, og det vil være vanskelig å se det uten å inkludere det faktum at det faktisk maktet å «ryste staten» dit hen at Norges justisminister måtte gå av og en statsminister måtte svare hele fem ganger i Stortinget på om hun ville beklage sine uttalelser etter å ha kritisert kunstnerne for å bidra til å gjøre «det tøffere å være politiker».

Da hadde allerede ledende politikere tatt til orde for å kneble den offentlige støtten til Black Box, som huset de første oppsetningene av stykket, og selvpåførte hærverk og trusler mot justisministerens bolig hadde – vet vi nå i ettertid – blitt koblet til forestillingen for å sverte kunstnerne bak. Årsakene skal vi ikke spekulere i, men angrepene på Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar samt Black Box var utvilsomt et forsøk på å kneble det frie ord gjennom å undergrave troverdigheten deres og på den måten henge dem ut til spott og spe i en tid da «fake news» er gangbar valuta i informasjonsstrømmen.

Les også: Setter opp politianmeldt stykke på ny (DA+)

«Ways of Seeing» har sine diskutable etiske sider rundt hvor nærgående og direkte man kan være gjennom å utøve samfunnskritikk i et kunstverk, som dette teaterstykket vitterlig er. Når det er sagt bryter de ikke noen juridiske lover i måten de nærmer seg boligene til navngitte politikere og andre for å avdekke «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn» og dette miljøets «stadig høyere rop om overvåking», slik det sto å lese i programteksten. Tidligere høyesterettsdommer og leder for Lundkommisjonen Ketil Lund «spiller» seg selv i stykket, og avkrefter på alle vis at Baban og Benammars luring i buskene og filming av boligene er ulovlig. Vi kjøper ikke alt som påstås i det ordrike, dels humoristiske og svært informative stykket. De to skuespillernes drøfter overvåkingssamfunnet i så vel personlig som historisk og global kontekst. Nettverkene de peker på har både en naiv utforming og en utfordrende sammensetning hva gjelder personene de peker på, men de fleste bildene av boligene er knapt identifiserbare selv for de nærmeste naboene.

At noen tror skuespillerne faktisk har ligget i buskene og i hemmelighet filmet hus og hjem i opptil sju timer i strekk, sier mest om hvor liten kunnskap det finnes om kunstens tilblivelse og hvordan virkemidler oppstår, presiseres og presenteres. På samme måte som at «Ways of Seeing»-saken hele tida ble omtalt som «Black Box-saken», til tross for at denne teaterscenen hadde minimalt å gjøre med produksjonen og finansieringen av stykket. Så er jo spørsmålet, var angrepene et utslag av uvitenhet, eller var det et ønske om å skape en bredere institusjonell kritikk enn man ville oppnådd ved å peke direkte på kunstnerne?

Refrenget underveis ble uansett at i møte med kompleksiteten rundt «Ways of Seeing», der teatret ble beskyldt for å mane til voldelige og truende handlinger, sviktet omgivelsen mer eller mindre totalt. Store deler av den norske pressen kjøpte utilslørt og ukritisk narrativene som ble framlagt av stykkets argeste fiender, som dels var sammenfallende med beboerne i boligene i forestillingen.

Les også: Kunstnere gjør opprør mot Erna (DA+)

Ellers fornuftige politikere og aviskommentatorer fulgte opp med fordømmelser som enten rammet feil, som Black Box-referansene viste, eller rammet kunstnerne på en måte som ikke etterlot noen tvil om at målet var å komme dem til livs på en kneblende måte. Disse mer eller mindre bevisste «følgefeilene» fikk lov å gå helt til aller øverste politiske nivå. For å rekapitulere det viktigste: ««Ways of Seeing» har bidratt «til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker», sa statsminister Erna Solbergs på en pressekonferanse 13. mars i år.

Dagen etter ble det kjent at daværende justisminister Tor Mikkel Waras (Frp) samboer Laila Anita Bertheussen – som var den som anmeldte Black Box Teater i Oslo for hensynsløs atferd og krenkelse av privatlivets fred – var pågrepet av PST og siktet for å ha diktet opp en straffbar handling ved å ha tent på samboerparets egen bil 10. mars. Hun fikk etter hvert status som mistenkt for all aktivitet vedrørende tilgrising av bolig og mulige forsøk på brannstiftelser, hendelser som hun selv og andre forsøkte å knytte til teaterstykket.

Statsministeren har ikke unnskyldt sin ordbruk, selv ikke etter at en rekke organisasjoner stilte seg bak demonstrasjonen foran Stortinget til forsvar for kunstnerisk ytringsfrihet. En av talerne der var kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V), som fastslo i sin støtte til «Ways of Seeing»-kunstnerne og kunst generelt at hun skulle forsvare ytringsfriheten til hun hadde null igjen på meningsmålingene. Det står det respekt av, selv om ikke engang støtten fra en minister kan endre det faktum at fortsatt finnes det krefter som vil at kunstnerne bak «Ways of Seeing» skal måtte senke sceneteppet.

Men slik Slettemarks politiske kollasj og Mykles seksualbeskrivelser i romanform ble ikoniske i kraft av utenomverdenens reaksjoner, er heller ikke «Ways of Seeing» lenger bare et meningsmettet kunstnerisk uttrykk i seg selv. Det er blitt et kraftfullt symbolsk veiskille skapt av reaksjonene fra en maktbase som vil åpenbart vil destruere både «verket» i seg selv og kunstnernes rett til utøvelse. Derfor er det viktig at stykket kommer opp igjen i Oslo, slik at flere kan se hvordan uretten rammet et stykke som stilte spørsmål ved nettopp den type prosesser og holdninger som vil «Ways of Seeing» til livs.