Sterkeste jenta i klassen

Onika Tanya Maraj er blitt et fenomen som rapperen Nicki Minaj med rosa parykker, plastskjørt og særegne rapflyt. Hun er vokst opp i New Yorks Jamaica Queens (samme sted som 50 Cent), men er som mange vet opprinnelig fra Trinidad & Tobago. Hun vrikket seg inn i folks bevissthet ved å gå baklengs opp røde løpere for å presentere sin bakdel, noe som førte til mye pressedekning i spalter som normalt ikke skriver om musikk. For hennes bakdel skapte overskrifter lenge før hun entret salgslistene med musikken sin. Minaj beskyldes stadig for å ha operert sin bakende for å øke størrelsen, og foreldre rister på hodet i avsky og forundring over hva slags dame deres barn ser opp til. Og her ligger et slags potensial for en lang karriere. For musikk er følelser og reaksjoner.

Madonna, som har jobbet med Minaj, er god på dette. Lady Gaga likeså. Britney var det og Rihanna prøver. Og det er litt i dette segmentet Nicki Minaj nå befinner seg. Der hvor hun flytter samfunnets grenser, eller i hvert fall USAs, med sine nonnekostymer, Barbie-bekledning, sex og generelle girl-power. For Nicki Minaj er en sterk kvinne som åpenbart vet hva hun vil.

Rutinert

Hun er eldre enn de fleste andre jentene (bortsett fra Madonna og Britney) som driver med mye av det samme, og henvender seg til samme målgruppe som Nicki Minaj; de litt yngre jentene. Med sine 29 år og flere mislykkede framstøt i musikkbransjen, har Minaj opparbeidet seg en viss rutine og kan nok manøvrere bedre i et farvann av direktører, managere, agenter og produsenter enn en fersk 16-åring som vil bli stjerne. Derfor er det litt pussig at hun, etter en budrunde fra blant andre 50 Cent og Diddy, valgte å skrive kontrakt med plateselskapet til Lil Wayne og Bryan «Baby, Birdman» Williams, YMCMB (der også Drake er signert). I bransjen er nemlig Williams kjent for å utnytte artister, produsenter og komponister. Han beskyldes for å holde tilbake royalties og har vært i en rekke rettssaker der omtrent alle som en har endt i forlik. Historien viser at man ikke er kamerat med Baby i altfor mange år før det skjærer seg, og penger er ofte nevnt som årsak til bruddet. Så gjenstår det å se hvor lenge Nicki Minaj er venner med Baby.

Gjestevers

Nicki Minaj balanserer mellom hip hop, pop og dance, men det er kanskje hennes gjestevers som rapper som sparker mest. For musikalsk er Minaj desidert best når hun gir hjelp til andre. Særlig fikk bidraget på Kanye Wests «Monster» mye oppmerksomhet, velfortjent sådan. Dermed viser Minaj at hun kan hamle opp med gutta også på mikrofonen, ikke bare i platesalg. I albumformat er det for mange markeder som skal serves og for mange radiokanaler som skal ha sitt. Og Baby er ikke flau for å gi ut de merkeligste ting for å få en hit. Slik blir begge hennes to album en utfordring å høre fra start til mål der dancelåter dukker opp mellom knallhard hip hop og mer tradisjonell pop.

Det har da heller ikke manglet på kritikk fra hip hop-kretser som mener Minaj selger seg til popbransjen. Denne uka gikk det så langt at Paul Rosenberg fra New York-radiokanalen Hot 97 (de står bak den årlige sommerkonserten Summer Jam, et høydepunkt for mange hip hop-fans i New York) kom med: «Shout out to all my real hip-hop heads and none of these Starship artists». Dermed trakk Lil Wayne alle (bortsett fra Tyga) artistene på YMCMB fra konserten. «Starships» er Nicki Minajs noe - i hip hop-kretser - forhatte dancehit produsert av Gaga-produsent RedOne. Hun har hatt desidert størst suksess med akkurat den type musikk, den litt lettbente popen med en bunn av dance og det er akkurat det som er grunnen til denne polariseringen innen hip hopen. Med polariseringen følger dessuten oppmerksomhet og interesse, to viktige ingredienser i en lang karriere.

Sex

Det er ikke så lett å plassere Nicki Minaj i en bås. For hun kan være så mangt. På plate gir hun like gjerne ut idiotiske dancelåter med David Guetta, som ordentlig hip hop med noen helt sprø vers i sin karakteristiske stil. Hun ikler seg roller og kaller seg gjerne Barbie. Minaj velger like gjerne å synge som å rappe og har med en rekke gjestevers vist sine spesielle evner som rapper. Men det er altså disse superkleine dancelåtene som selger mest. Nå har platesalget hennes falt siden debuten «Pink Friday» i 2010. Den ligger nå på drøyt tre millioner solgte totalt, hvorav snaut to millioner i USA. Oppfølgeren «Pink Friday: Roman Reloaded» derimot, har akkurat bikket en halv million i USA og totalsalget er på rundt en million. Men singlene hennes selger som bare det. Forhatte «Starships» har solgt over to millioner og videoen, der en halvnaken Minaj viser seg fram i motvind på en strand, går stadig vekk på en TV-kanal nær deg. Minaj er nemlig langt fra redd for å spille på kropp og sex der hun åler seg gjennom videoer i bikini og rapper om sine evner i senga. Hun spiller åpenlyst på sex, men ikke som offer eller hjelpeløs Lolita som ligger der med slørete øyne i senga og frister. Nei, hun veksler selv på å være både jeger og bytte, men hun bestemmer selv når hun er hva. Nicki Minaj er nemlig sin egen sjef. Og da kan man undres over hva som er galt med å ha en sterk kvinne som Nicki Minaj som forbilde? Fint lite egentlig.

espen.rusdal@
dagsavisen.no