Kultur

Sterk Norma

Et sterkt drama som bruker tid på å komme i gang.

Dagsavisen anmelder

4

OPERA

Norma

Musikk: V. Bellini, libretto: F. Romani

Musikalsk ledelse: Antonino Fogliani

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi: Katrin Nottrodt

Kostymer: Esther Bialas

Levende bilder: Claudia Lehmann og Konrad Hempel, IXA

Med Dshamilja Kaiser (Adalgisa), Hrachuhi Bassenz (Norma), Arnold Rutkowski (Pollione), Tone Kummervold (Clothilde), Thor Inge Falch (Flavio), Simon Lim (Oroveso)

Den Norske Opera og Ballett

Norma (1831) er Nasjonaloperaens eneste nyproduksjon denne sesongen. Stykket har angivelig ikke vært spilt scenisk i Oslo siden 1851, da Henrik Ibsen skrev en begeistret anmeldelse av det i tidsskriftet Manden. Men Operaen handler om sterke kvinner, og det er hevdet at Norma kan ha inspirert Ibsens kvinneskikkelser. Også på italiensk betyr navnet norm og rettesnor.

Vi er på Cæsars tid, og Norma er yppersteprest og folkevalgt for gallerne. Hun står i spenn mellom mennesker og guder, følelser og forpliktelser, mellom hensynet til seg selv og til folket hun leder, mellom krigen hun burde ført mot romerne og hensynet til de to barna hun i hemmelighet har med romeren og erkefienden Pollione.

I programmet trekker regissør Sigrid Strøm Reibo fram operaens sterke libretto. Den er sterk – intrigen har uventede omdreininger og løfter blant annet fram et tett fellesskap mellom to oppegående kvinner, Norma og Adalgisa, som finner sammen mot en mann uten ryggrad som de begge egentlig elsker.

Operasjef Annilese Miskimmon ønsket velkommen og presenterte kveldens kunstnere med en lang liste av superlativer. Når «de beste i sin generasjon» blir gjentatt nok ganger, mister det på et tidspunkt mening. Gitt ressursene Operaen forvalter, skulle dette nivået bare mangle – samtidig som en slik vektlegging av det virtuose begrenser rommet for å oppdage og diskutere kunstneriske valg og nyanser. Heldigvis fortalte operasjefen også at regissør Reibo får sin internasjonale debut i operaverden når Norma reiser til Oper Frankfurt i juni. Samarbeidet er landet av tidligere operasjef Per Boye Hansen, som også pekte ut Reibo til hennes første operaregi, den nyskrevne Peer Gynt i Bjørvika i 2014.

Denne versjonen av Norma bruker tid på å komme i gang. Det skyldes først og fremst noe ingen kan påvirke – Bellinis musikk, som er tynn. I bel canto-stilen som denne operaen tilhører, er eviglange solistlinjer viktigere enn tettvevd orkestersats. For et kor er det ekstra krevende å holde energien oppe i slike omgivelser. Operakorets inntreden i første akt knytter fint scene og sal sammen, og orkesteret tar gjennomgående veldig godt vare på det de har å jobbe med. Men det går trått – jeg tar meg i å tenke at projeksjonen på scenografien av en snegl som kryper langsomt ut av huset sitt, er en liten oppfordring til oss om å holde ut.

Bellinis linjer trenger høydramatiske konfrontasjoner for å forløse musikken. Når dramaet omsider kommer i gang, blir alt plutselig mer levende. Sigrid Strøm Reibo er kjent for god personregi. Særlig Adalgisa og Pollione (Dshamilja Kaiser og Arnold Rutkowski) kommer over kanten som sammensatte personligheter, og begge synger med imponerende sammenheng og kjerne i hele det vokale registeret. Også Operaens egen Tone Kummervold gjør en musikalsk solid rolle som barnepiken Clothilde.

Norma-figuren blir mer flytende, og det er vanskeligere å få grep om hvilke indre kamper hun kjemper. I sin første store scene er hun plassert langt bak på scenen. Stemmen blir dermed svakere, og figuren mister dramatisk styrke. Bassenz synger nydelig i mellomregister og med tilbakeholdt dynamikk, som i scenen der hun vurderer å ta livet av de to sovende barna. Men når det beveger seg ut i ytterregister og er behov for mer punch, blir det mindre fokusert. Hun sang seg sterkere utover i forestillingen, men det forble en dramaturgisk utfordring at Normas musikalske, sceniske og dramatiske autoritet ikke trakk i samme retning.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det viktigste elementet i tyske Katrin Nottrodts scenografi er en abstrakt stålskulptur plassert midt på dreiescenen, som stadig er i bevegelse så publikum får se den fra alle sider. Samtidig har skulpturen også en forside og en bakside, og mens folket og kollektivet møtes på forsiden, skjer individuelle oppgjør ofte på baksiden. Et innenfor og utenfor er også til stede i en sluttet, neongul sirkel på gulvet som aktørene noen ganger skritter ut av når det er transformasjon på gang. Selv om dette gir mening, låser sirkelen scenerommet og gjør det unødvendig trangt, og Esther Bialas’ detaljerte krigerkostymer bidrar til en litt overfylt følelse.

På treplatene som utgjør utsiden av konstruksjonen blir det gjennom hele operaen projisert videoopptak fra orkestergraven og av musikkinstrumenter. Det er nok tenkt å visualisere musikkens rolle i en opera der komponisten ofte kaster solistene ut i dialog med enkeltinstrumenter i orkesteret. Men bildene faller ofte over i det overtydelige og melodramatiske. Det er også vanskelig å se noen konsekvens i tilnærmingen til orkesteret som kollektiv og fenomen – her er alt fra dirigentens armbevegelser i langsom kino til en enorm tverrfløyte i vertikal stilling som henger i løse luften uten noen som spiller på den. Helt mot slutten av videoen knuses fioliner. Å knuse instrumenter er litt som å brenne bøker, et veldig sterkt signal som må være grundig motivert for å unngå å bli en effekt. Her oppleves det ikke dramatisk nødvendig.

Men styrken i selve dramaet, samt flere lysende solistprestasjoner, gjør Nasjonaloperaens Norma til en forestilling det absolutt er verdt å få med seg.

To dager før premieren på Norma arrangerte Operaen og Universitetet i Oslo et halvdagsseminar der forskere fra Tyskland, USA og Norge diskuterte stykket og oppsetningen for et fullsatt formidlingssenter i Operaen. Som samarbeid mellom institusjon og universitet er dette spennende nybrottsarbeid. Rekken av teoretikere kunne kanskje hatt godt av en dramaturg, regissør eller utøver. Men det var fint å høre europeisk kulturarv bli forvaltet i praksis, i et land der faglighet for tida er under konstant press fra politikere som reduserer fagfellevurdering til identitetspolitikk og roper på mer inntjeningspotensial og brunost.