Steinrik på Rock ’n’ Roll

UTSTILLING

«Exhibitionism – The Rolling Stones»

Saatchi Gallery, London

Til 4. september

LONDON (Dagsavisen): «The Rolling Stones tilbragte det første året med å henge ute, stjele mat og øve».

Ordene tilhører Keith Richards, og er knyttet leiligheten i Edith Grove hvor Mick Jagger, Keith Richard og Brian Jones bodde i 1963. Skal vi tro den ambisiøse og påkostede utstillingen «Exhibitionism» på Saatchi Gallery i London, var krypinnet i Edith Grove, denne korte gatestumpen i utkanten av fasjonable Chelsea, et reir. I den rekonstruerte leiligheten i nummer 102 ligger «restene» fra den stjålne maten sammen med store hauger oppvask, skitne klær, sigarettsneiper og generelt søppel. En eim av billig indisk tandoori har de også greid å inkorporere, for den kommer neppe fra den pyntlige, eldre West End-damen som i likhet med skokker av likesinnede er på pilgrimsferd i sin egen ungdom. Det innebærer også rødmende passering av utbombede soverom med ikoniske konsertplakater og spor av de mange inspirasjonskildene som dannet grunnlaget for det som skulle bli verdens ubestridt største rockeband med en holdbarhetsdato på over fem tiår. Ifølge Mick Jagger hadde han også en norsk venn som var innom, men «he didn’t last long», som for å understreke seigheten i The Rolling Stones livskraft til og med overstiger vikingenes.

Leiligheten og «gutterommene» er bare noe av det som er gjenskapt på en utstilling som har ett formål: feire The Rolling Stones, bandets musikk, innspillingene, klærne, kunsten, de enkelte medlemmene og den omfattende turnévirksomheten og logistikken rundt. Det er ikke minst en feiring av varemerket The Rolling Stones – av den berømte «tunge-logoen» som påstås å være blant verdens sterkeste brands – og av et liv fjernt fra de utfordringene heltene deres sang om, de store ikonene innen bluesmusikken som la grunnlaget for både vennskapet mellom Keith Richards og Mick Jagger og musikken de lagde sammen helt fra den dagen de to begynte å diskutere musikk etter å ha støtt sammen på togstasjonen i Dartford, den lille byen i Kent der de hadde gått på samme skole. Jagger hadde en Muddy Waters-plate under armen, og den ble gnisten til en aldri så liten flik av den kulturelle verdenshistorien. «Exhibitionism» viser den offisielle versjonen, bandet i all sin prakt slik de ser seg selv i bakspeilet i dag, som feterte rockestjerner som nekter å legge vekk instrumentene. Dette er rockens solside. Alt det vi vet som ligger i skyggene og i bandets dunkle forhistorie må man bruke mye tid på å finne i den ikoniske karusellen som mer eller mindre understreker behovet for å være i bevegelse, slik de synger i versjonen av Fred McDowells «You’ve Gotta Move».

Det er ikke noe nytt at rocken havner på museum. Den på alle vis generøse og gjennomførte David Bowie-utstillingen «David Bowie Is», som åpnet på Victoria & Albert i London i mars 2013, har lagt lista for denne typer gjennomgående, biografiske og utdypende utstillinger rundt og av pop- og rockhistoriens største ikoner. Å være kurator for en slik utstilling fordrer et ambisjonsnivå like naturlig høyt som om man setter sammen en stor retrospektiv, temabasert utstilling med Munch, Monet eller Miro. Bowie-utstillingen har gått verden rundt siden, og befinner seg nå i Tokyo. I dag vil nettopp denne utstillingen også oppfattes som en påminnelse om at noen av de personene og kunstnerne som har spilt størst rolle når det gjelder å forme og danne våre liv, livssyn og hverdag, ikke vil være her for bestandig. En aktuell utstilling over en levende og kreativ kraft idet den åpnet, er blitt et minnested og et mausoleum, enn så levende den fortoner seg.

David Bowie døde like uventet i januar som Prince gjorde i april. I begge tilfellene er det slående hvordan sorgen og sjokket etter dem er blitt nyansert. Ettermælet deres tar også i det offentlige rom høyde for feilskjær og tragedier, personlige som musikalske. Denne feiringen av det menneskelige på godt og vondt står i kontrast til «Exhibitionism». Når The Rolling Stones – åpenbart ved to av dem – selv har hånda på rattet i måten de presenterer seg selv og sin karriere, er veien rett som en autostrada og skinnende som marmor. Det gjør ikke utstillingen mindre fascinerende, underholdende eller overraskende. Det gjør den bare ufullstendig.

Du kommer inn i et rom der rødfargen slår mot deg, glødende som et «red light district» som gjerne kan symbolisere så vel det farlige og eksplosive som det erotiske, tiltrekkende, skitne og dunkle som utgjør stillaset rundt The Rolling Stones. Lystavlen med verdenskartet hvor diodene bygger den over femti år lange turnéhistorien er imponerende, fra de små lysene kun beveger seg gjennom Storbritannia, til avstikkerne i akserelasjonen som i verdensmålestokk farger kartet i et kaos av streker. her blir også Norge etter hvert en «tagg» i det store hjulet ettersom årene spises av stadig større turneer. Derfra starter også publikums reise, fra den spede begynnelsen i Kent med Jagger og Richard i sentrum, via en lang og i utstillingens øyne gloriøs karriere, gjennom plateinnspillinger, intervjuer, filmer, kostymer, plakater, en mengde fotografier og andre visuelle nedslag i kunsthistorien og gjennom en instrumentpark som kan få selv den mest blaserte nerd til å briste sammen i gråt. Til slutt står du i det aller helligste, «green room» og autentiske garderober og endelig i flomlyset fra The Rolling Stones slik vi kjenner dem, i 3D-filmet konsert foran «scenen» og «(I Can’t Get No) Satisfaction» i Hyde Park i 2013 med bandet i fri, koreografert utfoldelse. Til slutt når du souvenirbutikken, slik du som regel gjør etter å ha vært gjennom en større utstilling. Denne gangen virker den som en svært beregnende bestanddel av den koreograferte helheten.

På den annen side, når du finner veien ut blant vesker, kataloger, leketøy, nips, t-skjorter og Pez-figurer(!), har du vært gjennom ni rom og nesten 1.800 kvadratmeter med en samling gjenstander som føles uendelige, rikholdige og overveldende. Her får også gode hjelpere og slitere sitt. Hvem som har sydd hvilke kostymer, skjorter og jakker, hvilken gitar Keith Richards eller Ron Wood spilte på der eller da, hvilken fest med Andy Warhol hvor Mick Jagger traff den eller den. Her er Olympic Studio bygd opp i sin helhet, hvor noen av de mest ikoniske innspillingene ble til og hvor man kan fordype seg i historiene, sangene og lydene gjennom øretelefonen. Flagrende i utkanten som skygger er kjærestene, konene, groupisene og de mange snyltedyrene som hadde mer eller mindre gyldig grunn til å være i nærheten av sine «guder». Underholdningsverdien og trøkket i «Exhibitionism» som en 2-3 timer lang rundreise i London rundt «The Swinging Sixties», på turné i USA, på utflytende, kaotisk innspillingstokt på Rivieraen, gjennom et vell av konsert- og spillefilmer eller på designbordet når noen av bandets mest legendariske scenekonstruksjoner skulle skapes, er formidabel. På samme vis som en The Rolling Stones-konsert i dag er det. Uansett tar man høyde for at illusjonen som skapes ikke har rom for virkelighetens ublide detaljer. men de finnes der, gjerne i de mange håndskrevne dagboksidene, i førsteutkastene til sanger og noter, i tekstskriblerier med tilhørende forklaringer av hvordan låtene ble til, i artikler og på tåkete hjemmefilmsnutter der Rock ’N’ Roll-mytene passerer revy. Det er her gullet ligger, resten er ren underholdning.

Definisjonsmakten rundt utstillingen er stor, og den peker i retning av bandets ustoppelige duracellkanin foran mikrofonen. Også Mick Jagger vet at myten ikke er blitt bygget av seg selv. Keith Richards er kanskje også i denne sammenhengen mannen som i likhet med kakerlakkene vil overleve en fullstendig utslettelse, men de som bukket under underveis i løpet av The Rolling Stones’ tåkete år, er skjøvet i bakgrunnen, om de i det hele tatt er notert. En rekonstruksjon av bassenget på Ole Brumm-forfatter A.A. Milnes Cotchford Farm i Sussex, som Brian Jones kjøpte og ble funnet død i, er naturlig nok ikke en del av utstillingen. Rarere er det at Jones skjebne ikke er nevneverdig synlig, like lite som Altamont-tragedien. De overlater til filmskaperen og The Rolling Stones-dokumentaristen Martin Scorsese i et av de mange filmintervjuene å gå inn på denne tragedien i «forbifarten», i hans gode gjennomgang av de beste Rolling Stones-filmene, og her nærmere bestemt dokumentaren «Gimme Shelter» fra 1970 stilt opp mot Jean-Luc Godards «Sympathy For The Devil».

Derimot gjør utstillingen et større nummer ut av de mer spiselige kontroversene, som «Cocksucker Blues»-fenomenet eller festene i New Yorks jetsetmiljø da stjernestatusen var et faktum. En like uslåelig detalj, denne gangen fra London, er Richard Hamiltons paparazziinspirerte maleri «The Swingeing Sixties» av Mick Jagger og kunsthandleren Nick «Groovy Bob» Fraser med håndjern i bilen etter at de ble arrestert i Keith Richards leilighet sammen med Marianne Faithfull og en rekke ulne personligheter som mer eller mindre sto bak all innførsel av amfetamin, LSD og heroin til Londons partymiljø. Det bildet ikke forteller er at Redland-arrestasjonene uten deksel avslørte den raskt utviklende populærkulturen i 60-tallets London, hvor noen greide seg, mens andre, Faithfull blant dem, ble kastet til ulvene.

Stones forteller sin historie samtidig som de foretar en indre rangering av «personalet». Bill Wyman og Mick Taylor er i likhet med nåværende bassist Daryl Jones og avdøde Ian Stewart ikke nevnverdig i forgrunnen. Skulle vi tro frontkvartetten Mick Jagger, Keith Richards, Ron Wood og Charlie Watts, har bandet heller aldri laget en halvdårlig plate. Men musikken som følger utstillingen, fra monter til monter, fra rom til rom, er en overbevisende maktdemonstrasjon av hits, rockeepos og noen av tidenes beste blueslåter som er laget. Det bidrar til at «Exhibitionism» er et sterkt og megetsigende portrett av av en tid, av en livsstil og en revolusjonær følelse av at alt er mulig. Da skulle det bare mangle om ikke også narsissismen til slutt rakte tunge til et mer enn mottakelig publikum.