Film

Står opp for en ny generasjon

Andrea Arnolds blikk på USA har skapt en «On The Road» for en ny generasjon, en film der beaten fra Kerouac er transformert inn i vår tids opprørspuls.

Bilde 1 av 3

5

DRAMA

«American Honey»

Regi: Andrea Arnold

ENGLAND, 2016

CANNES (Dagsavisen): Andrea Arnolds «American Honey» er den britiske regissørens første film laget på bortebane, men utforskningen de sosiale mekanismene og de tapte generasjonene har hun ikke forlatt. Her følger hun en gruppe unge mennesker som kjører fra by til by i USA og selger magasiner på postordre. Klumpet sammen i en utrangert van og på de billigste motellene, skapes en gruppedynamikk med utgangspunkt i dørsalg på dagtid og hard festing på nattestid. Det er som realityshow, et grimt Paradise Hotel der ingen stemmes ut, i hvert fall ikke som en del av spillereglene, og hvor ingen av dem har andre enn en felles sosial skjebne. Med det har Andrea Arnold levert en av dette tiårets mest epokedefinernde filmer.

Gjennom den 18 år (sier hun selv) gamle løvetannjenta Star kommer vi inn i gruppa, hvor hun utgjør et undrende, nysgjerrig blikk, en naiv drivkraft og i likhet med sine nye kompiser en usikker framtid – også sett i lys av en oppvekst som utgjør en høyst ustabil plattform videre i livet. Vi kjenner Andrea Arnold fra filmer som 2011-versjonen av «Wuthering Heights» og «Fish Tank», en regissør med hjerte og innsyn i de sosiale og økonomiske utfordringene som skapes gjennom ulikhet og utenforskap. Forut for «American Honey», som hun utviklet etter å ha lest en reportasje i New York Times om disse gjengene av unge landeveisselgere som fortsatt opererer i USA, kjørte hun selv USA på kryss og tvers, ofte alene på de flate vide og endeløse strekkene i Midtvesten, i sør og i nord. Dette skapte utgangspunktet for de rutene som gruppen av selgere kjører i filmen, hvor landskapet etter hver øver innflytelse på humør og de eksistensielle spørsmålene rundt seg selv. Det er en gruppe med en tydelig og beinhard hierarkisk oppbygning. Sjefen følger gruppen rundt og skummer de gode pengene, mens andre utgjør mellomledd. I filmen står det en kvinne bak, like skadeskutt som sine arbeidstakere og med en åpenbar selvopprettet versjon av den drømmen de alle deler, om å overleve og finne en mening med det meste, inkludert sin egen evne til å forsørge seg selv både økonomisk og følelsesmessig. Med «white thrash»-ungdommene som utgangspunkt kjører Arnold rett inn på baksiden av alt USA står for, nedbrutte småbyer, høy arbeidsløshet, stoffmisbruk og et klassedelt samfunn der gapene bare øker.

Musikken er en drivkraft i filmen i likhet med gruppas individuelle verdi, hvor energien pumpes opp med Fetty Waps sexistiske, tunge rap eller fores med Rihannas «We Found Love», som ligger bak en av filmens mest minneverdige scener i et supermarked der Shia LaBeouf danser på disken. Frihetstematikken understrekes av andre ikoniske sanger, som fra Bruce Springsteen, Steve Earle («Copperhead Road») eller Lady Antebellums «Amercan Honey» spilt i sin helhet, en låt hvor den unge jenta lokkes av et «Wild, wild whisper/Blowin' in the wind», slik det lokker hovedpersonen Star i filmen:

«Steady as a preacher
Free as a weed
Couldn't wait to get going
But wasn't quite ready to leave
So innocent, pure and sweet
American honey».

Star, spilt av førstegangsskuespiller Sasha Lane, blir mens «The Boss» synger «Dream Baby Dream» i bakgrunnen spurt av en trailersjåfør hva hun drømmer om? Hun kan ikke svare fordi hun har aldri fått spørsmålet før. Dette illustrerer godt rotløsheten, mangelen på oppfølging eller meningsfylte framtidsutsikter blant gjengen som sammen skaper et brokete USA-kart, oppvokst som de er over hele landet. Ingen har funnet drømmen i oppveksten. De få foreldrene man ser i filmen er da også sosialt, økonomisk og mentalt på bunnen.

Sasha Lane er et funn, bokstavelig talt, av Andrea Arnold en dag på stranden. Arnold gikk bort til jenta med den naive og flyktige, likevel sterke tilstedeværelsen og la sakte men sikkert fram ærendet sitt. Lane selv fortalte i Cannes hvor glad hun ble, men hun trodde ikke på henne. Både hun og foreldrene var skeptiske, vante som de er til kvinner som forsøker å rekruttere unge jenter til å spille i pornofilmer. Det bildet i seg selv sier mye om det USA skuespillerne også kommer fra. Alle med unntak av Shia LaBeuf er funnet på location, et par av dem også med bakgrunn fra ekte grupper som livnærer seg med å kjøre USA på kryss og tvers og livnære seg på provisjonssalg.

Er det så en utelukkende deprimerende, pessimistisk film? Nei, og her kommer Arnolds blikk inn. Det er en egen mekanisme innad i denne gruppen som er lojal, håpefull, sta og til en viss grad oppløftende. Den er en del av en ny generasjon som definerer en annen samtid, fjernt fra politiske føringer eller autoritative retningsvisere – bortsett fra de som defineres av gruppas egne ledere. En samfunnsorden som har noe til felles med beatgenerasjonens frigjørelse fra den tradisjonelle foreldregenerasjonen i etterkrigstiden, og noe til felles med blomsterbarnas frihetshyllest et tiår og to senere. Men mest av alt er dette en orden skapt ut fra en desillusjonert erkjennelse av at de kun har seg selv og ingen andre. Slik blir «American Honey», regissert av en brite, en av de mest sanne filmportrettene av dagens USA, av de som faller utenfor ikke bare samfunnet men også familiestrukturen. Og de som klamrer seg til det håpet en landevei utgjør på vei mot neste lettjente dollar, ikke med jazzen som soundtrack denne gangen slik beatpoetene hadde, men Jeremihs eksplisitte «All The Time», Juicy J., Kevin Gates, Ciara og Ludacris, Makonnen. Det har gitt oss en av de mest fascinerende filmene i Cannes, nydelig fotografert av Arnolds faste Robbie Ryan og med lange, stemningsdvelende takninger lags et ensformig, ugjestmildt og likevel vakkert landskap, like karrig som drømmene til passasjerene som farer forbi.

Mer fra Dagsavisen