Spilte for nazister under krigen

Orkesteret spilte seg ufortrødent gjennom de fem okkupasjonsårene fra 1940-1945, upåvirket av paroler om publikumsboikott som etter hvert kom fra fra Hjemmefronten. Orkesteret spilte gjerne sammen med tyske solister og andre bidragsytere, også på arrangementer som hyllet nazistene og de tyske okkupantene.

– Det skjedde mens musikerne hadde ofrene for Holocaust i sin egen midte, sier forfatter Alfred Fidjestøl, som i sin nye bok «Lyden av Oslo» vier mye plass til Oslo-Filharmoniens egen konsertmester under krigen, den tysk-jødiske fiolinisten Ernst Glaser. Glaser kom etter hvert i livsfare, som alle norske jøder når deportasjonene nærmet seg høsten 1942. Han måtte flykte til Sverige.

– Etterpå fortsatte orkesteret å spille for en oppdragsgiver som altså ville drepe Glaser. Det sier noe om det store menneskelige dramaet som utspiller seg, sier Fidjestøl.

Saken fortsetter under bildet

Alfred Fidjestøl er tidligere Brage-nominert for en bok om Det Norske Teatret. FOTO: MIMSY MØLLER

Måtte flykte

Glaser holdt sin siste konsert i Oslo 26. oktober 1942, dagen da alle mannlige jøder skulle arresteres for å bli deportert til tyske konsentrasjonsleirer. Samme kveld, etter konserten der nazister satt i salen, gikk Glaser i dekning. Noen dager etter, etter en strabasiøs flukt, kom han seg over grensa til Sverige.

Etter at konsertmesteren var forsvunnet, gikk det altså tilbake til «business as usual» for orkesteret. Oslo-Filharmonien fortsatte å spille sine konserter, nå med en ny konsertmester. Det gjorde de helt til krigens slutt 8. mai 1945, og videre inn i etterkrigstiden. 27. september fyller det populære orkesteret 100 år. I dag er det regnet som ett av Europas ledende symfoniorkestre.

Les også: Nazistene prøvde å «vinne» nordmenn med musikk (DA+)

«Barn av sin tid»

Men Fidjestøl har ikke skrevet en slags hyggelig minnebok om jubilanten. Han sier han fikk frie hender til å sette Oslo-Filharmoniens første 100 år inn i en samfunnsmessig kontekst, for å undersøke orkesterets offentlige rolle. Resultatet ble boka «Lyden av Oslo. Oslo-Filharmonien 1919-2019», som kommer ut i dag. Og det den erfarne institusjonshistorikeren fant, overrasket ham, selv om han hadde som utgangspunkt at «alle er et barn av sin tid». Også et symfoniorkester. For fra første stund ble Oslo-Filharmonien påvirket av ideologiske, nasjonale og storpolitiske konflikter, ifølge forfatteren.

Orkesteret ble stiftet i 1919, rett etter 1. verdenskrigs slutt, ut fra en vakker fredstanke om å forsone verdens folkeslag ved hjelp av musikken. Menneskehetens felleseie var jo nettopp musikken, som man så for seg var hevet over politiske intriger og konflikter.

– Men allerede de første årene ble orkesteret brukt som et redskap for nasjonsbyggingen i den unge, norske staten, sier Fidjestøl.

– Under krigen lot de seg bruke av nazistene og okkupasjonsregimet. Og fra 1979 satt de altså med en sovjetisk sjefdirigent, midt i et NATO-land under den kalde krigen!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

SS-møte

Fidjestøl ble likevel spesielt overrasket over omfanget av orkesterets samarbeid med okkupasjonsmakten.

– Det, og at det fortsatte gjennom hele krigen, og at det var såpass bred oppslutning om dette i orkesteret, sier Fidjestøl, som forteller at Hjemmefrontens parole om ublikumsboikott av musikklivet aldri ble like vellykket som for de andre kunstformene.

– Det ble akseptert at fast ansatte ved teatrene og i Oslo-Filharmonien ofte ikke hadde noe annet valg enn å beholde jobben sin. Mange i Norge måtte gå på jobb og holde hjulene i gang. Men Hjemmefronten ville at musikerne skulle spille for tomme saler, sier han. Men musikerne tilpasset seg okkupasjonsmakten.

– Kanskje er det en del av musikernes selvforståelse, at musikken som kunstform er apolitisk. Men konteksten rundt konsertene er jo minst like viktig som det som spilles. Når Oslo-Filharmonien spilte på SS` julemøte, eller på arrangementer der nazistiske statsråder talte, blir jo settingen i høyeste grad politisk, sier Fidjestøl, som kanskje er enda mer over overrasket over hvor lite dette har kommet fram i norsk kulturhistorie. Hvor effektivt det er blitt retusjert bort, sier han.