Ingun Bjørnsgaard, Hege Haagenrud, Ina Christel Johannessen og Melissa Hough koreograferer hver sin korte ballett i den helaftens forestillingen «Sleepless Beauty», som har premiere lørdag.

Søvnløs skjønnhet på scenen

Tornerose sov i hundre år. Eller ikke. Hva om hun våknet, eller aldri fikk sove i utgangspunktet? Fire koreografer utforsker «Sleepless Beauty» i en helaften av på Operaens hovedscene nå.

 

Lørdag har «Sleepless Beauty» premiere på Operaens hovedscene i Oslo. Det er noe såpass sjelden som fire helt nyskrevne, korte balletter, som vises over en helaften. Koreografene Ingun Bjørnsgaard, Melissa Hough, Hege Haagenrud og Ina Christel Johannessen har fått frie hender av ballettsjef Ingrid Lorentzen.

– Vi har ikke samarbeidet. Bare arbeidet hver for oss, og selvsagt med danserne, scenograf og kostymemaker. Faktisk har vi ikke sett hva de andre tre har laget ennå. Det skjer først nå, uka opp mot premieren, sier Melissa Hough til Dagsavisen.

Hun er selv danser ved balletten, men overbeviste slik da hun koreograferte en egenfinansiert forestilling i en av prøvesalene, at hun nå har fått sjansen på hovedscenen. De tre andre regissørene har lengre erfaring, først og fremst innen samtidsdans.

Individualisme

Ingrid Lorentzen har satt temaet, «søvnløs skjønnhet» – som også kan tolkes som en referanse til det engelske navnet på Tornerose, «Sleeping Beauty», og den klassiske balletten med samme navn. Melissa Houghs ballett, «Epic Short», refererer til Tsjajkovskij-balletten, men bruker hans pianokonsert nr. 1 framført av Håvard Gimse i stedet.

– Ekte ballettnerder vil kanskje se noen av nikkene til «Sleeping Beauty», men det er ikke nødvendig for å forstå stykket. Det er en ekstrem kjapp versjon av «Tornerose». Et kongerike er forhekset. En prins og en prinsesse bryter forbannelsen. Men jeg har prøvd å gå dypere inn i hva som skjer, og hvorfor. To mennesker på samme scene, som søker innover. Det handler om individualitet, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Søvnløst barn

Melissa Hough kjører stram koreografi med tåspissdans, som i klassisk ballett. Hege Haagenruds koreografier ligger mer i grenselandet mellom samtidsdans og teater. Så også hennes bidrag til «Sleepless Beauty», som heter «Picture a Vacuum»:

– Jeg har tatt utgangspunkt i søvnløshet, insomnia. Jeg bruker poeten Kate Tempests dikt, spoken word, i stedet for musikk. På scenen er det tre dansere og ett barn. Jeg syntes det var interessant å ha med barnet. Vi voksne kan jo ta aktive valg om vi ikke får sove. Barn må bare ligge der, for det har de voksne bestemt. Jeg lyssetter den sårbarheten. Ensomheten. Om natta er alle alene med tankene. Den uroen manifesterer seg fysisk, i små, men kontrollerte bevegelser med stor energi, sier Haagenrud, som blant annet var nominert til Kritikerprisen for «The Rest Is Silence» i fjor.

Kvinnelig kraft

Ina Christel Johannessen er internasjonalt anerkjent, kjent for å bruke improvisasjon aktivt i koreografien sin. Til «Sleepless Beauty» har hun tatt utgangspunkt i Persefone-myten, som kan ses som en parallell til eventyret om Tornerose.

– Demeter, gudinna for jordbruk, raser etter at dødsguden Hades har røvet datteren hennes, Persefone. Da dør jorda, så Hermes blir sendt for å hente henne. De inngår et kompromiss: Persefone er hos Hades i dødsriket rundt en tredel av året, resten utenfor. Det samsvarer med årstidene rundt Middelhavet, med fruktbar grøde rundt to tredeler av året, forklarer Johannesen.

Hun er opptatt av Persefones kraft. Bruker voldsom og bråkete musikk av Luc Ferrari til «Desolating Persephone».

– Hun sprenger seg opp og fram, som et frø. Det er så mange krefter som holdes tilbake i verden. Særlig de kvinnelige kreftene. Verden er mest fremgangsrik når både kvinners og menns talenter utnyttes. Så kan man selvsagt diskutere om vestlig framgang, industrialisering, er noe positivt, ikke minst fra et miljøhensyn. Men det er i hvert fall ikke positivt for et samfunn å holde kvinner tilbake.

Transparent hinne

Ingun Bjørnsgaard, som er en av norsk samtidsdans’ mest erfarne koreografer, bruker Rolf Wallins musikk, «The Einstein-Mahler Bridge», i balletten hun har kalt «Mahlermembran».

– Jeg har arbeidet med «Sleeping Beauty» før. På scenen nå bruker vi et enormt slør, delvis mellom dansere og publikum. Som en slags hinne, eller membran. Fragmenter over den menneskelige tilstanden. Det transparente sløret ligger over stykket. Jeg jobber med det mytiske, det vakre og det litt marerittaktige. Her har jeg tatt utgangspunkt i søvnløshet, og så har jeg skrudd alt sammen til en komposisjon med åtte dansere, stort orkester og scenografi som beveger seg. Det er fritt og assosiativt, voldsomt og romantisk. Som Mahler i Wallins musikk, sier hun.

Satt sammen

Alle de fire koreografene er spente på hvordan ballettsjef Lorentzen vil sette sammen stykkene deres til en helaften.

– Normalt lager man koreografi med tanke på om man skal komme først eller sist eller midt imellom. Ikke denne gangen. Det er uvant, men spennende, sier Ina Christel Johannessen.

«Sleepless Beauty» har premiere lørdag, og spilles ni ganger fram til mai.