Søt start på Øyafestivalen

Øya holder koken for 20. år på rad, men å bruke midler på å feire seg selv, er ikke hovedpoenget. – Vi vil bare lage den beste festivalen vi kan, som alle andre år, sier presseansvarlig Jonas Prangerød.

– Det er ikke så voldsom markering, egentlig, sier presseansvarlig Jonas Prangerød, mens han speider utover Tøyenparken i steikende sol på Øyafestivalens første dag. I anledning 20-årsjubileet er det blitt servert en diger kake til gjestene, med noen av årets artister, Razika, Silvana Imam og Fay Wildhagen, tilstede. Mer enn det fikk ikke Øya råd til.

Les også: Disse artistene bør du se på Øya

Søknaden om en utvidet støtte på 300.000 kroner for å markere jubileet fikk de ikke innvilget av byråden, som utbetalte den samme støtten som året før på 1,55 millioner kroner. Visstnok var det rekordmange andre kulturaktører som søkte om drifttilskudd fra kommunen for i år.

– Det er en utfordring å finne rom til flere og bygge opp nye ting. Jeg håper på forståelse for den prioriteringen at vi heller hjalp noen nye inn enn å støtte mye ekstra til jubileum. Oslo har et vitalt og levende kulturliv, og aktiviteten øker. Vi vet at kulturlivet har høye forventninger til et rødgrønt styre, sier kulturbyråd Rina Mariann Hansen, som samtidig berømmer Øya for å være en «knusende god festival».

– Jeg vil heller legge til rette for at festivalen kan utvikle seg. Det er viktig med forutsigbarhet og jeg har gått inn for å holde festivalen på et jevnt nivå, sier Hansen videre.

Les også: Øyafestivalen 99: «En rockefestival med stort potensial»

Jubileum ikke hovedpoeng

Prangerød tar ikke slike avslag så tungt.

– Å gjøre noe spesielt ut av feiringen, er ikke noe man planla videre når det ikke gikk. Men det vil bli noen små drypp av historikk her og der, sier han.

– Men det viktigste er at folk husker dette året som Øya 2019, og ikke som en slags oppsummering av de 20 forrige festivalene.

Prangerød synes det er viktigere å se fremover enn bakover.

– Vi vil bare lage den beste festivalen vi kan, som alle andre år. Da skal ikke jubileum være hovedpoenget. Det viktigste er at et av banda som spiller fra den aller første plakaten, også spiller i år, og det er Ricochets. Det er gøy, spesielt når det er det året de forenes igjen. Ellers har fokuset vært å prøve å overgå oss selv på det meste, sier Prangerød.

Les også anmeldelse av Thea Hjelmeland: Øya med folk flest

Stabilitet og bredde

– Det har vært veldig gøy å se tilbake på det å jobbe med Øya og tenke på at det er et resultat av en blanding av at vi har vært dyktige og heldige, at vi har klart å drive dette så stabilt. Det er litt unikt at vi har fått til dette siden 2002. Med det mener jeg startskuddet for å gå i pluss, sier Prangerød.

– Organisasjonen har utvikla seg, og grunntanken er ganske lik, fortsatt, ved at vi fokuserer på at det skal være mangfold og bredde. Vi prøver å være en møteplass for mange musikktyper, og musikkinteresserte, ikke minst. Festivaler som har én scene og fem artister per dag blir en annen type opplevelse enn vi driver med. Den gamle norske festivalmodellen vi drev med for 20-30 år siden funka bra, men skal man drive med noe spennende i 2019, må man ha mangfold i innhold og publikum.

– Hva har vært de største utfordringene?

– Det var en kjempeutfordring at vi skulle flytte hit for noen år sida. Da hadde vi en organisasjon og et opplegg som føltes ganske trygt fra før. Det var litt trangt, men trygt. Så skulle man tegne opp nytt kart over et nytt festivalområde. I middelalderparken var det så begrensa med plass, så mange ulike installasjoner som måtte stå der de stod. Mens her var det rom for å flytte om på ting, mer plass.

Rastløs

Det var noe de gleda seg til. Men en stor organisasjon med et par hundre arbeidsledere skulle gjøre alt på nytt.

– Men det gikk så utrolig bra. Da vi var ferdig med festivalen det året i 2014, føltes ikke det som det har vært en større påkjenning enn normalt. Men det sier litt om hvilke folk vi har med oss, som jobber i sesongen eller tett opp mot festivalen.

Selv var Prangerød bare publikummer det første året festivalen gikk av stabelen, og fikk da inntrykk av at da gjorde alle alt.

– Da jeg kom inn i organisasjonen tidlig på 2000-tallet, hadde folk allerede definerte områder man sjefet over, og man hadde ting i system. Man visste hvem man skulle gå til med ulike spørsmål. Vi hadde både frivillige og arbeidsledere, og med en ganske sunn utveksling og opplæring av de neste som skal ta over.

Apropos oppgaver, så er det tydelig på Prangerøds telefon at han også har en del.

– Man vil jo gjerne få med seg noen artister selv, men arbeidssituasjonen gjør at man blir veldig utålmodig. Stiller man seg opp og ser på et band i ti minutter uten at telefonen begynner å ringe så tenker jeg det er noe rart, og blir rastløs. Så gleden for min del går mest ut på å observere publikum og gå rundt og se at dette funker. Dette er artister som mine kolleger har sett i utlandet som de vil presentere for det norske publikum. Det er fint å se.