Kultur

«Sommeren uten menn»: Rotete sjangerforvirring på Oslo Nye Teater

Siri Hustvedts stilsikre roman «Sommeren uten menn» har blitt usammenhengende teater på Oslo Nyes hovedscene, mener Dagsavisens anmelder.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Sommeren uten menn»

Av Siri Hustvedt

Dramatisert av Karen-Maria Bille og Peter Langdal

Regi: Viktoria Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Med: Birgitte Victoria Svendsen, Herborg Kråkevik, Mari Dahl Sæther

Oslo Nye Teater

Når Mias mann Boris etter tretti års ekteskap vil ha en pause fordi han har noe på gang med en tjue år yngre kollega, rakner det fullstendig for Mia. Hun legges inn på sykehus med en kortvarig psykose og tilbringer så en hel sommer med sin gamle mor og unge datter, samt noen jenter hun underviser i skriving, en nabokvinne og noen av morens eldre medboere på eldresenteret. En sommer helt uten menn, altså.

Les også: «Kunsten å falle»: Viser oss hvor langt det menneskelige forfallet kan gå

Dette er grunnfortellingen i Siri Hustvedts kritikerroste roman «Sommeren uten menn» som nå settes opp på Oslo Nye Teater med Birgitte Victoria Svendsen, Herborg Kråkevik og Mari Dahl Sæther i rollene som Mia og alle kvinnene hun møter. Men mye har skjedd i transformasjonen fra roman til teater, og Siri Hustvedts intellektuelle snert og stilsikre roman har i Viktoria Meiriks regi blitt til et ganske rotete men heldigvis også morsomt univers.

Forestillingen følger romanen tett, men den er også klippet til, og i teaterform oppleves historien tidvis både usammenhengende og uklar. Det er vanskelig å se forbindelsen mellom Mia og de personene hun møter, og enda vanskeligere å se at deres historier påvirker Mia til å ta et valg mot slutten av fortellingen. Det er som om man ikke har funnet de essensielle møtepunktene mellom karakterene i historien og at Meiriks regi legger vekt på elementer som ikke nødvendigvis har med hovedkarakterens indre vekst og utvikling å gjøre. Derfor oppleves det heller ikke som om Mia endrer seg noe særlig i løpet av denne sommeren, selv om det vel er noe av det denne fortellingen skal vise oss. Når forestillingen er ferdig, fremstår Mias endelige valg som merkelig ureflektert med tanke på hvor mye hun har filosofert seg gjennom kjønnsforskjeller, skyld og utenforskap i de to timene denne forestillingen varer. Ja, Freud, Kierkegaard og Columbus er hun også innom i sin tankereise, men det har liksom ikke hatt noen effekt på henne. En sommer uten menn er åpenbart ikke tilstrekkelig for å komme over tretti års ekteskap med samme mann.

Les også: «2010 – Lollywood»: Hjelp, vi er folk flest

Denne forestillingen har definitivt sine morsomme elementer. Herborg Kråkeviks Mia-skikkelse er både skarp og vittig, og Birgitte Victoria Svendsen som liten nabojente og Mari Dahl Sæther som broderende 97-åring på gamlehjemmet får latteren frem i salen flere ganger. Men er dette en komedie? Er det et drama? Og cliffhangeren vi får før pause – advarselen om noen hekser som skal slippes løs senere – hører den ikke egentlig hjemme i en spenningshistorie? Vel, den spenningshistorien snytes vi i så fall for her.

Les også: «Sett bagen fra deg»: Det er liv laga i Drammen

At de tre skuespillerne går inn og ut av ulike karakterer er i seg selv ikke et problem, og energien mellom de tre kvinnene på scenen er god, selv om spillestilen er noe hektisk. Men at Mia som skrivelærer både spilles av Svendsen og Kråkevik er merkelig, og at Mia i et par scener spilles av alle tre virker mer som en påklistret idé enn som dramaturgisk godt forankret. Det er mye rot på scenen også. Stoler, bord og bokhyller står hulter til bulter, en sirkelformet lysrigg lyser iblant opp i høyre hjørne, og på bakveggen vises videoprojeksjoner av vekselvis planter og vann og av det som skjer på scenen. Akkurat det siste er et uforståelig grep – det er ingenting i denne forestillingens tema eller konsept som inviterer til filming av handlingen på scenen.

Musikalsk sett er dette også et salig sjangersammensurium, der vi får servert gamle jazz- og showklassikere (som passer riktig bra inn), fulgt opp av noen heftige strofer av Vivaldi og til slutt Janis Ians 70-tallsklassiker «At seventeen» og Carly Simons 80-tallsballade «Coming around again». Når det hele er litt rotete fra før, bidrar ikke akkurat et lappeteppe av et lydbilde til å binde det sammen.

Les også: «Holiday»: En dypt forstyrrende film

Det er humoren som redder og holder denne forestillingen oppe, humoren og flere av Siri Hustvedts klare språklige formuleringer og refleksjoner som er beholdt og som gir forestillingen en stødighet til tross for at iscenesettelsen får fortellingen om Mias sommer til å vakle nesten like mye som hun selv gjør i sin ekteskapelige og eksistensielle krise.