Snehvit i syntetisk slapseføre

Å nyinnspille de klassiske Disney-tegnefilmene med skuespillere foran grønnlerret og kald datakraft, har sjelden resultert i noe annet enn sjelløse salgsprodukter utelukkende skapt av profitthensyn for å gagne Disney-aksjonærene. Noen av disse digitale reproduksjonene har fungert bedre enn andre, og en håndfull av dem er mot alle odds tilnærmet severdige - men absolutt ingen, ikke en eneste en av dem, har på noen måte representert en forbedring av kildematerialet.

Så langt har Disney klart å nyinnspille over tjue av deres klassiske tegnefilmer, og nå har tiden kommet til den første, største klassikeren av dem alle. Tegnefilmen som befestet Walt Disneys posisjon som klodens fremste leverandør av familieunderholdning, skapte prinsesse-formelen de har benyttet i nærmere nitti år og stiftet et popkulturelt imperium. Ja, «Snehvit og de sju dverger» (1937). Den gode nyheten er at årets «Snehvit» faktisk ikke er den aller verste Disney-nyinnspillingen. Ikke engang blant de tre verste, som fortsatt er Tim Burtons fabelaktig feilslåtte tolkning av «Alice i eventyrland» (2010), den rent ut hatverdige oppfølgeren «Alice Through the Looking Glass» (2016) og Robert Zemeckis’ «Pinocchio» (2022) - som ble sneket rett ut på strømmemarkedet under Covid-nedstengningen til allmenn avsky og forferdelse.

Til gjengjeld kan «Snehvit» trygt plasseres på en velfortjent jumbo-fjerdeplass, som en sjelløs, gledeløs, syntetisk, smakløs, kynisk, kitschy og jevnt over utilgivelig forbrytelse mot en av filmhistoriens mest folkekjære tegnefilmer. Dessuten en film som hele veien kjempet mot å bli født. Opprinnelig planlagt tilbake i 2012, men skrinlagt etter at en rekke andre «Snehvit»-filmatiseringer dukket opp; inklusive «Mirror Mirror» og «Snow White and the Huntsman». Disney børstet støv av prosjektet og ga grønt lys i 2019, før pandemien utsatte innspillingen helt til 2022.