Småsjarmerende rampestreker

Det er bare to måneder siden sist Disney-konsernet nyinnspilte en av sine tegnefilmklassikere med skuespillere foran grønnlerret og kald datakraft. «Snehvit» ble en knusende fiasko som de fleste hatet med brennende lidenskap (meg så absolutt inkludert) og en økonomisk katastrofe. Sånn kan det gå, men Disney gir seg ikke. Etter å ha nyinnspilt konsernets aller første håndlagede helaftens tegnefilm, gir de seg nå i kast med en av de siste: «Lilo & Stitch» (2002).

Undertegnede er i utgangspunktet ingen kjempestor tilhenger av hvordan Disney-konsernet plyndrer sin betydelige kulturarv på jakt etter kjapp profitt til aksjonærene sine, men helt uavhengig av den typen kynisme har disse syntetiske reprisesendingene et enda større problem: de befinner seg sjeldent på den rette siden av severdig. Noen fungerer bedre enn andre, men ingen av dem har vært en forbedring i forhold til opphavet. Det samme gjelder «Lilo & Stitch», som heldigvis har flere ting på sin side som ikke gjør en nyinnspilling til verdens verste ide.

Den opprinnelige «Lilo & Stitch» er ingen tidløs klassiker, men fortsatt en av Disneys mest utypiske, undervurderte og underholdende eventyr; som mest ble benyttet som et springbrett for flere rett-på-video-oppfølgere og animerte TV-serier. Så fremfor å stålsette seg for nok en digital Disney-reproduksjon med en blanding av resignert likegyldighet og åpenlys motvilje kan man isteden ønske «Lilo & Stitch» velkommen med et åpent sinn og varsom optimisme. Årets spillefilmversjon toner ned tegnefilmens elastiske Looney Tunes-energi til fordel for hjertevarm sentimentalisme, men har faktisk litt av sjarmen i god behold. Til stor del takket være åtteåringen Maia Kealoha, som er veldig lett å like i hovedrollen som Lilo.