Kultur

Skriver smertefulle dikt

Forfatter Ruth Lillegraven, som i fjor mottok Brageprisen, kommer med sin tredje diktsamling i disse dager. Boka handler om Birgit, en virkelig person med en helt spesiell historie.

- Det var vel det at livet hennes befant seg i skjæringspunktet mellom det ekstraordinære og det relativt normale som fascinerte meg. Og så har hun også et veldig sprudlende og fargerikt vesen, sier Ruth Lillegraven om hvorfor hun ville skrive diktene om Birgit.

Virkelig person

Birgit er en virkelig person som heter Berit, født i 1946 i Bærum. I «Manilahallen» følger vi henne fra fødsel til godt voksen alder og får innblikk i oppvekst, ekteskap, familierelasjoner og sykdom. Alt som skjer med Birgit i boka, har skjedd med Berit i virkeligheten. De to ble kjent med hverandre for et par år siden.

- Hun tok kontakt med meg etter å ha lest romanen min, «Mellom oss». Hun er en interessant blanding av å være veldig viljesterk og egenrådig og å være ekstremt sårbar. På et eller annet tidspunkt slo det meg at jeg hadde lyst til å skrive om livet hennes. Vi har jobbet veldig tett sammen og jeg føler jo at det er vår bok, ikke bare min, sier Lillegraven.

Poetisk biografi

Lillegraven kaller «Manilahallen» er en biografi i diktform. Grunnen til at hun valgte diktformen til å skrive historien om Birgit, eller Berit, er både friheten formen gir og at hun ville unngå at teksten skulle bli sosialpornografisk.

- Det er noe besnærende ved å skrive en biografi i diktform og jeg savnet det litt etter «Urd» (se sidesak), der jeg i en del hadde skrevet om hele livet til en oppdiktet sydame som het Seselja. Berit har vært veldig tydelig på at hun ikke ville at boka skulle være i en annen sjanger, både fordi hun er veldig glad i lyrikk og fordi det ville blitt for nærgående. Jeg hadde ikke noe ønske om å skrive en vanlig biografi. Dessuten synes jeg at diktformen gir en veldig frihet til å leke meg med repetisjoner og tid, sted og rom og til å gjøre tematiske hopp.

Galgenhumor

I den første delen av boka, «Sommarfuglsus og vrimlevind», beskrives Birgits barndom. Hun er et viltert barn og blir stadig irettesatt, men er alltid omgitt av en kjærlig familie. Når hun er tolv år opplever hun en brutal voldtekt, noe hun ikke forteller om til noen. Som voksen utvikler hun anoreksi og blir gradvis sykere og sykere.

- På Blakstad får Birgit insulinsprøyter. Det er forferdelig. Insulinbehandling gjør at du plutselig spiser uhemmet og blir svært dårlig. På Bærum sykehus skjærer hun seg og blir sydd uten bedøvelse. Det var nok mye uvitenhet knytta til den typen problemer på den tida, forteller forfatteren.

Når Birgit kommer til Modum bad og får behandling blir hun bedre.

- Det er jo veldig fascinerende at hun er så syk og full av angst, men samtidig husker best det morsomme som skjedde. Jeg har ledd så mye av de forskjellige episodene hun har fortalt om, som når hun prøver å forføre sin homofile venn, og når hun skal ta livet av seg, men heller går på pub og drikker seg full. Oppholdet på Modum blir et vendepunkt for henne, påpeker Lillegraven.

Skam

Skam er en viktig tematikk i «Manilahallen». Allerede tidlig i barndommen kjenner Birgit skam, for eksempel knyttet til morens vanskelige fødsel og at hun hadde astma.

- Det har vi brukt mye tid på å snakke om, og hun har jo sagt at denne boka har vært med på å løfte vekk en del av den skammen hun har båret på. Jeg tror ikke nødvendigvis det var foreldrene som plantet det hos henne. Noen mennesker har lettere for å kjenne på den følelsen, mens andre ikke føler skam eller dårlig samvittighet uansett.

Anoreksi

Følelsen av skam øker etter at Birgit blir voldtatt, og hun forteller ikke om hendelsen til noen på 20 år.

- Ja, det er lenge. Men det er nok ikke helt uvanlig. Hun opplever en forferdelig skamfølelse og grubler mye på hva hun kunne gjort annerledes. Det er nok mye av grunnen til at hun ikke forteller det til noen. Skyld og skam er veldig sentrale følelser for oss mennesker.

- Anoreksi er jo en sykdom som er sterkt forbundet med skam?

- Absolutt. Hun sier jo at hun er flau over å ha denne tullete sykdommen som et intellektuelt menneske og som voksen trebarnsmor. Men det er viktig å huske på at omtrent halvparten som blir behandlet for spiseforstyrrelser har blitt utsatt for overgrep en eller annen gang. Det er ofte en måte å få utløp for en voldsom indre smerte, litt på samme måte som selvskading. Anoreksi kan være en måte å ta kontroll over noe du ikke har kontroll over. Likevel blir det ofte avskrevet som en tullete kvinnegreie og forbundet med slanking, ukeblader og mote. Det er så hjerteskjærende. Jeg hadde en venninne som døde av anoreksi da jeg var 19 år som jeg skriver om i «Store stygge dikt». Det er en livsfarlig sykdom.

kristin.buvik.sivertsen@dagsavisen.no

«Urd» blir forestilling

Ruth Lillegravens diktsamlingen «Urd», som hun i fjor mottok Brageprisen for, skal gjøres om til forestilling.

Kristin Bruvik Sivertsen

15. november er det premiere i Teatersalen i det nye Nynorskens hus, som åpner i september i Rosenkrantz‘ gate i Oslo.

– Det er veldig spennende. Det er en forestilling eller en poetisk konsert som skal sentreres rundt Seselja sitt liv. Planen per nå er at jeg skal ha en rolle der jeg leser opp. Og så er det en veldig dyktig musiker som heter Rannveig Djønne som jobber med å komponere musikk til deler av teksten. Det er fortsatt i oppstartsfasen, så det er vanskelig å si hva det endelige resultatet blir, sier Lillegraven.

Synliggjøre Heimen

I tillegg til Rannveig Djønne skal Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars bidra og skuespiller Hildegun Riise har regien. Forestillingen skal kretse om den delen av «Urd» som handler om Seselja, en syerske fra Vestlandet. I prosjektet deltar også bunadskreddere fra Heimen og noe av målet er også å synliggjøre at Heimen rommer det største miljøet for bunadsproduksjon i Norge.

Nye dimensjoner

Lillegraven ser fram til at forestillingen kan tilføre teksten nye dimensjoner.

– Ja, jeg har stor tro på at det musikalske skal være en stor berikelse, og jeg er opptatt av at teksten skal leve sitt eget liv. Det er for eksempel spennende å kunne sette sammen brokker av forskjellige dikt. Da blir det noe helt nytt og ikke en gjengivelse av teksten. Jeg synes jo egentlig også at historien om Birgit kunne ha vært et godt utgangspunkt for en dramatisering. Men vi får se om det er noen som kaster seg på det.

kristin.buvik.sivertsen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen