Bøker

Skriver krigersk familiehistorie

Ole Robert Sunde skriver for de som leser for å komme bort. Uheldigvis finnes det flere som leser for å komme hjem.

- Det fins to typer lesere. De som leser for å komme hjem. og de som leser for å komme bort, sier Ole Robert Sunde til Dagsavisen.

Det finnes klart flest av den første typen. Sunde skriver for den andre.

- De siste ser på kunsten som et fremmed sted. Det er det fremmede som er kunst. Som William Faulkners bøker. Han drar meg bort, til et helt annet sted. Skriver fantastisk. Mens Knausgård gjør det motsatte. Etter første bind vet du nøyaktig hvor han skal.

Tidlig selvbiograf

Superbestselger Karl Ove Knausgård er ikke noe tilfeldig valgt eksempel. Også Ole Robert Sunde skriver selvbiografisk. Nå foreligger «Krigen var min families historie», et 635 siders epos om - du gjettet det - hans egen oppvekst og familie og deres forhold til krig, inkludert kriger i litteraturen i forfatterens tilfelle.

Men utover merkelappen «selvbiografisk», er det ikke så mange fellestrekk mellom Knausgård og Sunde. Førstnevnte selger bøker i hundretusentall, sistnevnte er aldri blitt noen bestselger. Selv om Sunde uten blygsel hevder at han er den beste forfatteren av de to.

- Jeg var tidligere ute med et selvbiografisk prosjekt; men bare som et resonans og ikke som dyneløft og pinlige avsløringer. Jeg er mer interessert i filosofiske kvasidiskusjoner og den lille verdens unselige bortvendthet, for å si det slik. Jeg mener familiene har de beste historiene.

Dermed er det blitt mye selvbiografi fra Sundes hånd. Mange bøker der forfatteren kjører helt sitt eget løp, i utakt med trender og det det bokklubbinteresserte publikummet vil ha.

Språkinteressert

- Kanskje har jeg ingen andre historier å fortelle enn min egen. Jeg er ikke noe flink til den der vanlige «David Anderson våknet en morgen med vondt i hodet». Typiske fortellinger. Har ikke lyst til det heller. Jeg er mer opptatt av setninger enn av selve historien. Av syntaks. Rytme i språket. Å beskrive ting ordentlig. Det er nok derfor jeg ikke har så mange lesere. Fordi jeg blir for krevende, sier folk. Jeg syns ikke det. Hvis det er noe jeg har utelatt, er det bare å lese videre, for jeg kommer nok tilbake til det. Men andre mener visst det likevel. En gang skrev jeg en hel roman på fire hundre sider uten punktum. Det vil alltid henge på meg. Selv om jeg setter punktum nå, sier Sunde.

Hylles av yngre

Han sier det ikke uten en viss selvtilfredshet. Sunde er kanskje ingen bestselgende publikumsfavoritt. Men blant forfattere er han anerkjent, ikke minst blant de yngre, som ofte møter ham i rollen som streng leser og lærer på skrivekunstakademiene i Bø eller Bergen.

- De betaler godt for sånne oppdrag. De unge forfatterne trenger ordentlig kritikk. Jeg glemmer meg, snakker rett fra levra, blir litt for ivrig. Men det ville jo være synd om de skulle gå der et helt år uten å lære noe.

Gjennomgripende krig

I morgen fyller Ole Robert Sunde seksti år. Det feires blant annet med bokutgivelsen «Som fra mange ulike verdener», et festskrift med bidrag fra et utvalg forfattere og kritikere, alle menn:

- Det er litt rart. Selv om jeg er et brushode som bråker mye, føles det litt ubehagelig. Ikke så ubehagelig at jeg ikke orker å lese. Man er jo oppdratt til å tenke at man ikke er noe. Det driter jeg for så vidt i. Men jeg kjenner på sjenansen likevel.

At folk leser om familien hans i «Krigen var min families historie», er imidlertid helt greit.

- Min far var fra Finnskogen, mor fra London, oppvokst i Kairo. Han ble sjømann, siden soldat, og møtte mor på en pub i London. Hadde det ikke vært for Hitler, hadde jeg aldri blitt til. Bestefar var også soldat, og overlevde første verdenskrig. I min familie var krigen der hele tida. Mor ble dårlig av den, av å ha vært til stede de sju første månedene med bombing av London i 1940.

Så da unge Ole Robert nektet militæret, ble det krise mellom ham og faren. Sju år gikk det før de snakket sammen igjen.

- Jeg syntes det var helt fjollete å ville dø for Norge. Det provoserte ham noe veldig. Dessuten foraktet jeg ham fordi han hadde lest så få bøker. Som nittenåring hadde jeg lest flere. Men det jeg ikke så da, var jo at han hadde en livserfaring som var mer verdt enn det, mye større enn jeg noensinne får. Slikt ser man ikke som kjepphøy nittenåring. Nå tenker jeg annerledes.

Mer fra Dagsavisen