– Som mange andre nordafrikanere, ble jeg plassert på yrkesskolen. De skulle ha meg til å bli sekretær, forteller Omar Benlaala.

Skriver for å advare unge

Med langt skjegg, prangende, smaragdgrønn kappe og turban, vakte han oppsikt i Paris på 1990-tallet. I dag har Omar Benlaala (42) tatt skjegget og skriver bøker for å advare unge som søker svar i religionen.

 

PARIS (Dagsavisen): Ved en søppelsjakt i Paris, henger 20 år gamle Omar Benlaala og gjengen hans. De har droppet ut av skolen. Dagene fordrives med hasjrøyking, dealing og tanketom pøbelvirksomhet. En lang, varm sommerdag, når alle kompisene er ute av byen, byr en bekjent på te og peanøtter i den lokale Moskeen. Det skal ikke mer til. Omar kaster seg inn i troen med hud og hår – og særlig skjegg. «La Barbe» (Skjegget) er også tittelen på selvbiografien hans fra i fjor.

– Først lot jeg skjegget gro bare for å gjøre som de andre i moskeen. Det skjulte kvisene. Etter hvert likte jeg oppsikten jeg vakte. Jeg var redd for å bli usynlig igjen hvis jeg klippet det, sier han og smiler til Dagsavisen gjennom Skype.

I dag ligner han mer på Dalai Lama med kort hår, skjeve øyne og et varmt smil. Foreldrene, som innvandret fra Algerie på 1960-tallet, er kabyler, et stammefolk. Dette har gitt Omar de mandelformede øynene som får folk til å tro han er fra Sentral-Asia, ikke Nord-Afrika.

Endret klesstil

I moskeen strammet jeansene når han skulle sitte lenge på kne med hendene på lårene, i studentstilling. Han bestemte seg like godt for kjøre en gjennomført muslimsk «look». På ungdomsskolen hadde han tilbrakt mattetimene med å tegne figuren Piccolo, også kalt Deamon Junior, fra kulttegneserien Dragonball. Dette kom nå til nytte. Han tegnet en lignende kappe for en skredder. Med flakkende, smaragdgrønn sateng, turban, skjegg og en strek mørk khôl under øynene, føltes det som om han eide verden. Over natten ble han en folk snudde seg etter og snakket om.

Benlaalas radikale endring av klesstil sammenfaller med de brutale bombeangrepene på Paris-metroen sommeren 1995. Åtte mennesker ble drept, rundt 200 skadet. Bilder av terroristen Khaled Kelkal florerte i media. Selv Omars egne foreldre ville ha foretrukket at han fortsatte med hasjrøyking og pøbling i stedet for denne intense forkynningen av en religion han knapt kjente.

– De hører at gjerningsmennene er fattige ungdommer som har droppet ut fra skolen. Så når jeg forteller dem at jeg skal til Pakistan og fordype meg i Islam, får de helt panikk. Nå var det ikke lenger dealerne som var ute etter sønnen deres, men «les barbus» (de skjeggete), sier han.

Ble viktig

På gaten var Omar det sorte får. I moskeen ble han viktig, og lærte at dette var hans arv, hans mening, som han sier. Bortsett fra looken og oppmerksomheten, visste han lite om hva han kastet seg inn i. Han var bare så smertelig klar over hva han flyktet fra.

Lokalet med søppelsjakten opplevdes verre enn et fengsel.

– Jeg hadde nesten ikke noe ordforråd igjen etter flere år på gaten, uten skolegang. Med ordene forsvinner også tenkeevnen, forklarer Benlaala, som i dag er forfatter av to kritikerroste bøker og som veier sine ord på gullvekt. Han vil ikke stemple noen som «islamister» eller «radikaliserte ungdommer».

– Ikke alle som søker tilflukt i moskeene er terrorister. Dette er ord som fanger, sier han.

Hvordan skal det gå med en ungdom som får et slikt stempel på seg? Han snakker heller om «overdreven religionsutøvelse». Dette er en handling, ikke en identitet, påpeker han.

– Media kaller meg «den angrende islamisten», men jeg angrer ingenting. Jeg måtte jo gjennom den perioden for å komme dit jeg er i dag. Jeg har gått bort fra de ekstreme holdningene, og har funnet min gylne middelvei. Voldelig jihad fantes jo også på min tid i moskeene, men selv var jeg overhodet ikke interessert i det. Jeg søkte tvert imot tilflukt fra volden på gaten, insisterer han og påpeker at det dessuten var i moskeen han oppdaget gleden ved å skrive.

– Jeg kan si stille det jeg har lyst til å skrike, sier den nå moderate, private muslimen.

Holder foredrag

Sosiologer, politologer og andre forskere på radikal Islam og jihad står i kø for å intervjue ham om hans forkynnende fortid, de vil vite alt om hvordan det begynte og hvorfor han ga seg. Han holder stadig foredrag på universiteter rundt omkring i Frankrike og begynner å bli kjent i Canada.

Faren var håndverker og jobbet hardt, hele døgnet. Moren var hjemme med ham og de to storesøstrene.

– Hjemme var de troende, men ikke forkynnende. Jeg har vokst opp med Ramadan og andre muslimske tradisjoner, men foreldrene mine snakket ikke den gang om betydningen av alt dette.

– Jeg hadde det godt hjemme, trivdes på skolen og hadde gode venner, sier han, men begge foreldrene er analfabeter og kunne ikke følge så godt med på skolegangen.

Omar kom ikke inn på den litterære linjen han ønsket seg på videregående. Han hadde for dårlig karakter i matte.

– Som mange andre nordafrikanere, ble jeg plassert på yrkesskolen. De skulle ha meg til å bli sekretær, noe jeg hadde stor aversjon mot. Det var derfor jeg sluttet, men jeg savnet å lære om språk og litteratur.

Eneste utvei

Det var godt for ham å komme til moskeen og endelig få lære noe igjen, samt å få fred og ro.

– Følelsen av at dette toget bare gikk én gang, var sterk, sier Omar.

Han så dette som sin eneste utvei fra det ydmykende søppelsjaktlokalet. Det måtte utnyttes til fulle.

– Når du har et stort spirituelt tomrom, kan det lett føre til overdreven religiøs praksis. Det er som når magen er tom, og du overspiser. Da får du vondt i magen, forklarer han.

Siden det var flest eldre i moskeene, var han redd han ikke skulle holde ut der så lenge. Han måtte få med seg flere unge og tok selv initiativet til å dra ut på gatene. Først hjemme i innvandrerstrøket i Ménilmontant i Paris, så i hele Frankrike. Han spredte det glade budskap og hentet ungdommen «hjem» til moskeene. Han ville at flere skulle få oppleve denne troen som hadde fått ham vekk fra gaten.

– Noe så trivielt som skjegget og den religiøse retorikken gjorde at jeg var en man beundret og lyttet til, sier han.

Tabligh

Bevegelsen Omar ble del av, heter Tabligh. Den kom til Europa fra India og Pakistan på slutten av 80-tallet. Forkynning for de store massene og en bokstavtro tolkning av Koranen står sentralt. Tilhengerne kler seg som på profeten Mohammeds tid og lar skjegget gro. Den retter seg mot en uutdannet, underprivilegert del av befolkningen. Prinsippene er «islamisering nedenfra» og «gjenislamisering» av innvandrere fra muslimske land.

For å fordype seg i Islam, dro Omar på lange dannelsesreiser til India og Pakistan. Der traff han folk som virkelig levde etter læren han selv hadde lært utenat. Han så hvor overfladisk hans egen tro var.

– Jeg oppdaget at lederen min sto opp om natta i skjul, for å vaske mine og de andre disiplenes skittentøy. Det gjorde meg endelig ydmyk, sier han.

Egenskapene han selv forkynte at troende måtte ha, syntes plutselig uoppnåelige for ham selv.

– Det var vondt å oppdage for en arrogant liten jypling, sier han.

Desillusjonert kom han tilbake til Paris og kastet seg ut i et intens natteliv med vill eksperimentering med illegale stoffer. Han tilbrakte nettene på diskoteker og dagene i senga, hjemme hos foreldrene. Han beholdt skjegget og ble godt lagt merke til på de trendy nattklubbene.

– Dette var ikke lenge etter 11. september, men lenge før hipsterne, så jeg vakte oppsikt, sier han.

Mange var redde, andre syntes han var kul.

Lot skjegget falle

Tre år med utmattende uteliv med sporadiske studier i sufisme, var nok. Etter ti år med skjegg, lar han det falle i 2005.

– Det var en stor lettelse. Det var deilig å slippe den evinnelige stirringen, forklarer Omar, som nå stortrives med å være anonym på gaten. Han ville tilbake til familien som tok imot ham med åpne armer. Og han forelsket seg.

– Jeg traff min kvinne på kafeen på hjørnet, rett ved mine foreldres hjem, forteller han.

Ménilmontant er i dag et gentrifisert og fargerikt Grønland-aktig strøk med trendy kafeer og variert kulturtilbud. Han har flyttet sammen med kjæresten, to minutter fra foreldrene som fremdeles bor i barndomshjemmet.

Da han skrev på selvbiografien sin, La Barbe, var det ingen som ante at ekstreme former for Islam snart skulle bli brennhett førstesidestoff i alle franske og internasjonale medier. Bokutgivelsen var planlagt åtte dager etter angrepene på Charlie Hebdo, 15. januar 2015. Boka kom ut, men promoteringen ble stoppet. Etter hvert fikk han likevel mye omtale, og har fått gode kritikker for sine selvironiske, lettleste beskrivelser av epoken som forkynner.

Tilsvar til Louis

Hans andre bok, L’Effraction (Innbruddet) kom nå i august. Den er et tilsvar til Edourad Louis’ «Voldens Historie».

– Med en slik ambisiøs og pompøs tittel, burde Louis levert en mye grundigere analyse av situasjonen til den nå voldtektssiktede kabylen Reda, sier Benlaala. som selv er Kabyl.

Han mener han kjenner det nordafrikanske miljøet langt bedre enn Louis’, og har regelrett skrevet sin egen fiktive versjon av Louis’ selvbiografiske bok. Hos Benlaala er det en fiktiv Réda som er hovedpersonen.

Den tredje boka, som han skriver på nå, skal handle om foreldrene som innvandret fra Algerie på 1960-tallet.

– Det er en historisk viktig befolkningsgruppe som sjelden kommer til orde. Noen må skrive deres historie før det er for sent, sier han.

Svarene han selv søker i dag, finner han nettopp hos foreldrene. Endelig lytter han til dem. Boka er også en måte å hylle dem på og å si unnskyld for alle problemene han har gitt dem.

Startet organisasjon

Foruten forfatteryrket har Banlaala startet en organisasjon som skal ruste ungdommer til å stå imot påvirkning fra ekstremister.

– Tenårene er en kritisk periode i livet. Man har ofte et overdrevet behov for å forsvare sine valg. Man trenger argumenter for det man gjør. Niesene mine overforklarer overfor meg hvorfor de vil gå på universitetet. De trenger jo ikke overbevise meg, men det tror de, sier han.

For å lære dem å argumentere for sine standpunkter, tenke kritisk og ta reflekterte valg, ser han på sportsjournalistikk sammen med ungdommene i klubben sin.

– Sterke følelser og subjektive kommentarer er lett å avsløre ved store sportsbegivenheter, sier Omar Benlaala som også tar seg tid til forskere som vil stille ham spørsmål, og fungerer som et bindeledd mellom forskerne og dem de forsker på.

De er jo alle i Paris og snakker samme språk. De trenger bare hjelp til å ta det første skrittet.

– Det eneste kriteriet for å komme inn i én moské, er å ta av seg på beina, påpeker den kabylske pariseren.