Kultur

Skrev om mareritt-versjonen av seg selv

Musiker Einar Stenseng om roman- debuten «En riktig stygg bok»: – Hadde dette vært virkelighetslitteratur ville jeg vært ille ute.

Bilde 1 av 2

– Det jeg har prøvd på, og det jeg selv opplever når jeg leser litteratur, eller hører på musikk, er jo at mørke gir meg håp.

Einar Stenseng er riktignok artist og musiker, men nå debuterer han med sin første roman, på Kolon forlag. En han har jobbet med litt mellom slaga i en periode på rundt fem år.

I tråd med tittelen – «En riktig stygg bok» – handler romanen om et riktig stygt ekteskap, skildret med distanse og svart humor. Bokas mannlige hovedperson har tvilsom moral, forfatterambisjoner og litt overdrevne tanker om seg selv. Kona er mest deprimert, rusa på piller, og bedratt – når hun ikke jobber i Tibetkomiteen.

Les også: Denne forfatteren fikk Stig Sæterbakkens minnepris

Stygg og svart humor

Det meste de to har sammen og holder i live, er rusen og ørkesløse krangler. Så skal de på tur til Syden. Han har for anledningen anskaffet seg en brukt lindress.

– Jeg har ikke prøvd å skrive en pessimistisk bok, selv om det er masse dritt der og styggedom, sier Stenseng selv.

Men det er ikke alle helt enige i. Den første anmeldelsen av boka kom i Stavanger Aftenblad, som blant annet skriver at Stensengs roman «minner oss om at alt som er for dumt til å sies kan synges».

Stenseng vet ikke helt hva han skal tenke om hvorvidt det å bli anmeldt er bedre enn å ikke bli det overhodet:

– Kult og kult ... Det var en terningkast 2, da. Anmelderen mente den var for pessimistisk. Det er en forsøksvis morsom bok. Det er jo meningen at man skal le, og så sitte igjen med en emmen smak i munnen når man innser at det var ikke så morsomt likevel. Men er man ikke med på den humoren, så er det kanskje ikke så morsomt. Da sitter man kanskje bare igjen med noe depressivt møkk.

Les også: Ny biografi: Kong Olav – «en fremmed, en innvandrer»

Håp i mørket

Det er heller det motsatte av å være pessimistisk Stenseng vil med sin stygge bok:

– Verden er jo mørk, og det meste kreative arbeidet kommer gjennom det å kjempe mot en mørk verden. Det er hele menneskehetens prosjekt, er det ikke det da? spør han retorisk.

– Jeg liker å høre på Leonard Cohen synge om selvmord. Jeg blir glad av det – eller man kjenner seg igjen i det, fordi man har sitt å stri med. Man kjenner seg kanskje også litt tryggere. Fordi man ikke er alene, tror han.

– Denne boka er jo et «worst case scenario». Kona er helten i boka. Hun er en bra person, men blir kjørt i grøfta av typen sin. Så kan man som leser kanskje lære noe av det. Prøve å unngå å være ulykkelige folk som drikker seg i hjel og krangler.

Les også: Hvorfor er det en dårlig ting hvis en film leder til diskusjon om vold?

En «motsatt» James Bond

Hovedpersonen beskrives som en slags «pervers germaniker». Stenseng innrømmer at det er fordi han selv liker tysk litteratur – og selv om han har gjort et tidligere selvbiografisk prosjekt som musiker, er han egentlig litt imot virkelighetslitteratur.

– Men hvor lik er han deg selv?

– Det er jo elementer, selvfølgelig, selv om rammefortellingen er fiksjon. Det er en litt teit referanse som jeg har tenkt på av og til, og er litt flau over. Men Ian Fleming som skrev James Bond, sa at Bond var en drømmeversjon av ham selv. Slik han skulle ønske han hadde vært: En perfekt gentleman og spionfyr. Men dette er det omvendte. Dette er mareritt-versjonen av meg. Sånn jeg hadde vært hvis jeg hadde vært psykopat.

Les også: Bokanmeldelse: Jo Nesbø: «Kongeriket»: Makabert, morsomt, mørkt, spennende og litt alvorlig

– Hadde vært ille ute

Stenseng mener han har prøvd å gjøre hovedkarakteren litt spiselig også – selv om man kan gjøre seg sine tanker av illustrasjonen av mannen på bokomslaget, tegnet av Egil Haraldsen.

– Han fikk gjøre hva han ville. Så han kom opp med det forslaget der: En mann med seks armer, røyk i kjeften, og diger pikk, forteller Stenseng.

– Men man skal jo som leser få en eller annen tilknytning til denne hovedpersonen. Samtidig, er også fortelleren fullstendig upålitelig her. Noen ganger kan det virke som det er hovedpersonen som er fortellerstemmen, eller de glir litt inn i hverandre. Jeg synes det er morsomt, og jeg liker å skape en ubehagelighet i det. Gjøre folk bevisste på at de leser fiksjon.

Sånn må det kanskje også være når det er såpass ubehagelig, tror han, og ler:

– Hadde dette vært virkelighetslitteratur ville jeg vært ille ute.

Les også: Bokanmeldelse: Elena Ferrante: «Dei vaksnes løgnaktige liv»: Historia om dei svikefulle foreldra (+)

Mer fra Dagsavisen