– Skolepolitikken har feilet

– Da jeg startet å arbeide med «Pøbler», tenkte jeg egentlig at jeg skulle finne en søt, ung gutt som kanskje hadde tatt noen dårlige valg i livet, som hadde blitt matt av teoretiske utfordringer i skolen, men som vi skulle følge og se komme seg på beina igjen. Sånn ble det nødvendigvis ikke, forklarer filmskaper Kari Anne Moe.

Hennes nyeste dokumentar, «Pøbler», har premiere over hele landet 21. august. Moe ble for alvor kjent for et bredt publikum med dokumentaren «Til ungdommen», som kom ut kort tid etter 22. juli. Der fulgte hun fire politisk aktive ungdommer som alle jobbet for å endre verden. Ressurssterke forbilder, som skulle ut og vinne skolevalgene for sine respektive partier. I «Pøbler!» har Moe nok en gang valgt å følge ungdom, men denne gangen et noe annet segment.

Høyt frafall

– «Pøbler» handler om de som faller fra. Om de som har det vanskelig hjemme, som ikke takler skolen av forskjellige årsaker, som ikke har klart å holde på en jobb og som dermed har havnet litt utenfor samfunnet, sier hun.

I Norge er det en voksende gruppe. Europeisk statistikk viser at hver sjette ungdom mellom 18 og 24 år dropper ut fra skolen før de har klart å fullføre en videregående utdanning. I Skandinavia er frafallet enda større og i Norge dropper hele en av tre elever ut av videregående skole. Politikere har i flere år forsøkt å motarbeide den negative utviklingen, men har foreløpig ikke lykkes.

– Jeg syns ikke det er så overraskende at det har blitt sånn. I Norge lever vi på en from, men feilet idé om at alle skal ta høyere utdanning og klare seg i et svært konkurransepreget og hardt arbeidsmarked. Samtidig faller de mindre familiebedriftene bort, man kan ikke lengre dra til sjøs og lista for å være «bra nok» oppleves som veldig høy av veldig mange, sier Moe.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Handler om klasse

Hun har ønsket å jobbe med problemstillingen lenge, og da hun kom over «Pøbelprosjektet», som låner tittelen til dokumentaren, fant hun endelig riktig inngang.

Pøbelprosjektet er et tiltak utviklet av Eddie Eidsvåg, der ungdommer utenfor skole og arbeid får hjelp til å komme ut i jobb eller i gang med videreutdanning.

– Allerede første dagen jeg besøkte et av lokalene deres, visste jeg at dette var riktig sted å begynne, sier hun.

Moe oppholdt seg deretter ved et Pøbel-lokale i seks uker.

– Det er en ganske uvanlig arbeidsform. Vi var til stede hele tida i en lang periode og kunne filme når dramatiske situasjoner oppsto. Litt sånn Big Brother-stil, sier Moe.

«Pøbler» følger fem hovedkarakterer, med særlig fokus på Jan Olav på 24, som nettopp har kommet ut av fengsel. Moe forteller at filmen har blitt mye hardere og vondere enn hun først trodde den skulle bli.

– Misforstå meg rett, den er ofte veldig morsom og. Men dette arbeidet har gjort meg veldig oppmerksom på hvor tett fattigdoms- og klasseaspekter henger sammen med frafallsproblematikken i Norge. Og hvor lite nordmenn liker å snakke om akkurat det, sier hun.

LES OGSÅ: Åtte år om brorskap og mot

Fattigere samfunn

Moe mener det blant annet er altfor store skiller mellom skolevesen og barnevern når skolepolitikk diskuteres.

– Man sier gjerne at omsorgssvikt er noe barnevernet må ta tak i. Men omsorgssvikt resulterer fort i dårlige karakterer og høyt fravær på skolen. For dårlig oppfølging hjemmefra rammer særlig barn av foreldre som må ta på seg atypiske og mange arbeidsskift. Eller barn av foreldre som sliter med rus og lignende. Også er det potensielt disse barna som ikke skal komme inn på høyere utdanning på grunn av dårlige ordenskarakterer? Det er klart dette er et klasseproblem, sier hun.

Moe forteller at flere av ungdommene hun har møtt føler på mye aggresjon.

– Gang på gang blir de fortalt at det de har av ressurser og evner ikke er godt nok når de feiler på standardiserte kompetansemål. På sitt verste er det det skolesystemet gjør mot folk, sier hun.

Hun håper at «Pøbler» vil kunne bidra til en bedre og brede skoledebatt.

– Jeg vil gjerne flytte fokuset i kunnskapsdebatten vekk fra der hvor vi diskuterer hvordan Norge kan prestere bedre på PISA-undersøkelser, til å ha en bredere debatt om hvem skolen er til for og hvilket arbeidsliv vi skal forberede ungdommer på. Hvordan kan vi legge bedre til rette for å se ungdommer? Jeg skjønner det er utrolig vanskelig for en lærer å se 30 elever individuelt samtidig som de skal komme seg gjennom en monsterlæreplan. Men vi er nødt til å diskutere hvordan det kan gjøres bedre. For sånn som det er nå, så er prisen så utrolig høy for dem som faller utenfor.