Josefine Lyche lager kunst som kan oppleves med fortolkende briller – eller utelukkende for sin skjønnhets skyld.

Skjønnhet, mysterier, magi

Etter en selvoppofrende periode som gallerist for Oslos minste visningssted, er Josefine Lyche endelig tilbake som fulltids kunstner. Det gleder.

 

UTSTILLING

Josefine Lyche

«The World’s Darkening Never Reaches to the Light of Being»

QB Gallery, Oslo. Til 17/9

Utstillingen i QB Gallery (merkverdig nok må galleriet ha engelsk navn…) har fått det relativt lange navnet «The World’s Darkening Never Reaches to the Light of Being». Tekstlinjen stammer fra et dikt av den tyske eksistensfilosofen Martin Heidegger. Teksten heller mot det mystiske, og stemmer godt overens med dreiningen i Josefine Lyches kunstneriske utvikling de senere årene. Denne utstillingen er først og fremst vakker, men den er også representativ for den utviklingen hun har gjennomgått.

Josefine Lyche ble kjent for sine store «malerier» (gjerne hele vegger) der hun legger lag på lag med sparkelmasse farget inn med akrylmaling. Så sliper hun seg ned gjennom lagene slik at hun skaper store, nonfigurative komposisjoner som fremstår som rene fargesymfonier. Det er både fascinerende og usedvanlig vakkert. Denne delen av produksjonen er også representert her, med to grupper med fire store paneler. Den ene gruppen er på linje med de lyse fargene hun er kjent for, den andre heller mer mot jord- og ulike naturfarger. Slik sett representerer den en ny dreining i kunstnerskapet.

Visuelt sett er det hele ganske enkelt, og disse verkene trenger ingen stor, tilslørende forklaring for å bli verdsatt. Det er bare vakkert. Men ut fra det vi har sett fra Josefine Lyche de senere årene, vet vi at disse bildene godt kan forstås i en større sammenheng.

Den mystikken hun har interessert seg for kommer til uttrykk i det innerste av galleriets to rom. Der viser hun «Close Encounter», syv fotografiske fargevariasjoner av et skyfenomen over Guandong-provinsen i Kina. Skyformasjonene denne høstdagen i fjor fikk mange til å tenke på et svevende (eller flytende) bylandskap, en skyskraperby som vokste frem på himmelen.

Det enkle bildet er vakkert, og de syv fargevariantene demonstrerer hvordan farger fungerer ulikt. Goethes fargelære ligger som en resonansbunn, men det er like interessant å følge Lyches invitasjon og dykke ned i de mange teoriene om hvorfor fenomenet dukket opp. Den vitenskapelige forklaringen er entydig, og kalles fra gammelt av «fata morgana». Men i folks fantasi ble det som skjedde i Kina et uttrykk for all verdens mulig konspirasjonsteorier. Mystikken er ikke vanskelig å finne.

Det så lenge ut som Josefine Lyche (født 1973) knapt nok hadde tid til sine egne prosjekter. I tre år drev hun Lynx, et lite galleri i en vakker lystpaviljong på en høyde i Frognerparken, like ved Frogner plass for enden av Kirkeveien. Lyche viste utsøkt sans for å invitere (mindre kjente) kunstnere med gode prosjekter, og det var alltid spennende å besøke galleriet. Nå får hun ikke støtte lenger, så prosjektet er lagt på is. Lynx er den latinske betegnelsen for gaupe, og det er også navnet på et stjernetegn. Det er akkurat såpass fremmed at det ga galleriet en aura av mystikk. Dermed ble gallerivirksomheten en forlengelse av hennes kunstneriske virksomhet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lynx, flytende byer og abstraksjoner som blir uuttalte symboler for noe immaterielt og mystisk – spørsmålet er hvor langt vi skal trekke opplevelsen av et enkelt uttrykk når estetikken er så utvetydig vakker? Svaret ligger kanskje i utstillingens tredje element, to komposisjoner satt sammen av fargesterkt akrylhår av den typen japanske cosspillere elsker. «Cosplay» er et slags rollespill der (flest unge) mennesker kler seg ut i fantasirike drakter for å spille ut figurer fra (hovedsakelig) japansk tegneserie- og populærkultur. Parykkomposisjonene er estetisk tiltalende og – som de øvrige arbeidene – enkle å forholde seg til. Men sammenhengen de knyttes til kompliserer og åpner for et stort tolkningsrom.

For riktig å komplisere opplevelsen har Lyche med en treskulptur innfarget med kull. Den ser ut som en modernistisk totempel, og bærer tittelen «Sternwürfel (In loving memory of Peter)». Peter er den nylig døde kunstneren, skribenten og kritikeren Peter Amdam som var kjent for en kompromissløs vilje til å konfrontere kunstverdenens konvensjoner. For meg er det liten tvil om Josefine Lyches kunstneriske fascinasjonskraft. Det fine med kunsten hennes er at du kan gå inn i fordypningsmulighetene hvis du vil. Eller du kan nøye deg med ren, visuell nytelse. Du velger selv hvor dypt du vil gå.