Skildrer det harde utenforskapet

– Jeg vil skildre varme karakterer i harde miljøer, sier den svenske regissøren Peter Grönlund.

Han er aktuell på kino med «Goliat» som har mottatt gode kritikker fra et samstemt kritikerkorps, deriblant Dagsavisen. hans andre film, som i likhet med debuten «Flukten» kan beskrives som en sosialrealistisk gangsterfilm, der lojalitet, respekt og ære står sterkt. Men også grov vold.

– De kriminelle og sosioøkonomisk utsatte miljøer er interessante for å skildre menneskene i sin mest utsatte form, en verden der man sloss eller blir slått, der man spiser eller selv blir spist, sier han.

Les også anmeldelsen: «Goliat»: Folkhem i flammer

– Så en maktesløshet

Også i «Goliat» er det enkeltskjebner som tvinges til salg av narkotika for å overleve. Der hans forrige film var lagt til langt mer urbant miljø, er handlingen denne gang lagt til den svenske landsbygda, nærmere bestemt et sted utafor Norrköping, her man enda tydeligere kjenner på myndighetenes feilslåtte sosialpolitikk. Ideen kom til Grönlund på en reise rundt i forfallende rusmiljøer i Midt-Sverige.

– Jeg syntes jeg så en mistro og en maktesløshet. Og der et sted fødtes ideene til denne familien som filmen kretser rundt. Jeg ville skildre en familie i oppløsning, speilet opp mot disse ufruktbare miljøene.

Les også anmeldelse av Grönlunds debutfilm: Et anstendig liv

Forankring i virkeligheten

Det var også i disse utkantene av Sverige at han gjorde castingen til filmen.

– I denne formen for filmfortelling, kreves mennesker som er forankra i den virkeligheten som portretteres. Det fungerer ikke å forene disse individene med etablerte skuespillere som skal nærme seg rollene med en verktøykasse som er definert på Teaterhøgskolen. Det fungerer helt enkelt ikke. Da blir det et utenifra-perspektiv. De jeg jobber med eier sine fortellinger som arr i ansiktet og kan derfor tilnærme seg manuset med utgangspunkt i seg selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kan ikke lære seg

– Å jobbe med mennesker med spisskompetanse, altså egne erfaringer av å befinne seg i eksempelvis kriminelle miljøer, er en forutsetning for autentisitet, mener Grönlund.

– En oppvekst i utsatthet eller kriminell livsstil setter seg i kroppen, og det setter seg i tonaliteten og i måten orda ligger i munnen. Det der kan man ikke lære seg. Det finnes ingen skole for det.

Grönlund som lenge har arbeidet med kriminelle mennesker i mange år som sosialarbeider, mener han fort ser om noen ikke er troverdige. Derfor er det så viktig for ham å jobbe med mennesker som er knytta til miljøet han vil skildre. 
– Utfordringen her kan være at det er vanskelig for disse menneskene å nå sin bunn. Det er enklere å spille på makt i en situasjon, enn å skulle miste kontrollen ved å gjøre seg selv utsatt.

Da Grönlund lette etter den ene hovedkarakteren, familiefaren Roland, var dette en av egenskapene han så etter. 
– Jeg så etter en person som både kunne være en kjærlig familiefar, som kunne nå sin emosjonelle bunn, men også en som kunne navigere i kriminelle miljøer.

Han fant det i Joakim Sällquist – som mottok en Guldbagge for rollen tidligere i år.

Les også eks-narkolangers dom av Peter Gõnlunds debutfilm «Flukten»: – Det er et beintøft miljø

De blinde flekkene

Interessen for å skildre kriminelle og ressurssvake miljøet handler også om at det er noe ved krimsjangeren som Grönlund vil være med å fornye. Han utdyper:

– Ettersom det er det menneskelige dramaet som lokker meg, er jeg også mest interessert i å skildre basale drivkrefter bak den kriminelle identiteten, den vanligste årsaken vi alle deler, forteller han.

– Dette handler om nettopp arv og miljø, og lojaliteten innad i sluttede grupper. Jeg er interessert i det dårlige lederskapet, det at de eldre er ute av stand til å passe på den yngre generasjonen. Og jeg er sanseløst interessert av sosiale utkanter av samfunnet, disse blinde flekkene på kartet der minoritetssamholdet oppstår og normene forskyves.

– Politisk i alt jeg gjør

Men det er også en fortelling om klasseforskjeller som Grönlund vil til livs med sin andre langfilm:

– Det føles betydningsfullt å vise sider av samfunnet som de fleste mennesker mangler total innsikt i. Og jeg er politisk i alt jeg gjør. Verden i «Goliat» har vokst fram fra en høyrepolitikk som setter individet foran kollektivet, noe som igjen bidrar til økt polarisering av folket. Dette er en antifascistisk film. En anti Sverigedemokraterna-film. Disse menneskene som filmen portretterer er de første som ville blitt glemt bort i SDs politikk.