Kultur

Skeiv aktivist, ja visst!

Pride-dagene i Oslo bugner av politiske kulturuttrykk. Hva ønsker de å si? Vi har snakker med tre skeive kulturaktivister.

Bilde 1 av 0

Nok et år står juni i regnbuens farger, i byer som Oslo, Bergen, Kristiansand og Brumunddal. Grunnen til at det flagges for mangfold og skeiv kjærlighet er like mangefasettert som flagget selv, men festen har sitt opphav i et opprør i New York, i 1969.

Metropolens skeive miljø hadde blitt angrepet på baren Stonewall Inn på Manhattan, og de tok til gatene i protest. De kjempet for at skeivhet skulle bli synlig, i et land og i en tid som forbød offentlig homofili.

50 år etter Stonewall-opprøret er det både lønnsomt og trendy å kle seg i regnbuens farger. Homotoleranse og mangfold har kommet for å bli i 2018. Så hvorfor være skeiv aktivist? Det har kulturprofilene Kristin Fridtun, Martine Næss Johansen og Fin Serc-Hanssen svart på med sine kunst- og kulturuttrykk under årets Pride.

Les også: Søviknes trekker seg fra Pride

Vil bli overflødig

– Noe er råttent i den norske homotoleransen, sier Kristin Fridtun.

Kristin Fridtun er språkforsker og aktuell med sakprosa-boka «Homo-flokar» på Samlaget. Hun tygger på Hamlet-referansen, som hun har skrevet i boka, og modererer:

– Eller i alle fall muggent, sier hun.

Boka Kristin har skrevet handler om Norges homofloker, og kan leses som en forsvarstale for Pride-paraden. Hun konkluderer med at det er mye bra å si om norsk homotoleranse, men at både Pride-paraden, og homokampen som sådan, fortsatt har mye å ta tak i.

– Jeg opplever at det er en type skeiv som er kollektivt akseptert, og en type som blir ansett for å være for freaka eller outrert. Det er problematisk. De skeive som ligner mest på de streite – de som vil gifte seg, få barn, være dempa, ikke gjøre noe nummer ut av legningen sin – de er det enkelt å akseptere. Jeg opplever at rommet for å akseptere dem som går i bar overkropp i paraden eller pynter skjegget sitt med glitter, altså normbrytende personer, fortsatt er for smalt, sier Kristin

Med andre ord: floken er at homo-toleransen er for heteronormativ, ironisk nok.

– Hvis vi hele tida skulle ha innordnet oss, sett mest mulig normale ut, ikke gjort noe nummer ut av skeivheten vår, hadde vi ikke kommet noen vei, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Regnbueflaggets gråsoner

Kristin er i byen for parade-anledningen, og overalt synes regnbueflaggene.

– Noe av viraken rundt Pride er sesongbasert homotoleranse. Jeg skriver i boka at de som mener at det var kapitalismen som virkelig frigjorde skeivinger nok har et poeng. At krefter som Fridays og DnB omfavner Pride betyr at folk endrer holdning uten å være klar over det, som er flott. Men det er viktig å være på vakt. Faren er at det skal bli mer kommers fest enn politikk. Derfor er mitt favoritt-flagg det som henger 365 dager i året utenfor London pub i Oslo.

Det er mye som fortsatt er gjenstand for politikken, og selv skriver Kristin om hvor truende den Den Norske Motstandsbevegelsen (DNM) virker på henne. Bevegelsen jobber for å fremme det nordiske folk og en av flere uttalte fiender er «homolobbyen». Kristin forteller at sikkerheten rundt Skeive Sørlandsdager har blitt styrket, fordi det er en bekymring at hatkriminalitet vil oppstå. Det alene forsvarer behovet for aktivister, sier hun.

Men i bunn og grunn handler Kristins aktivisme om opplysning, primært om de ordene vi bruker om hverandre.

– Jeg har veldig sans for «skeiv». Ordet er norsk og kommer nedenfra, fra miljøet selv. Ordet har ikke en fortid som diagnose, og det favner alle. Med alle disse merkelappene – homo, trans, lesbisk –kan det ofte bli full krasj, og hva om du ikke passer med noen av dem? Da kan man si skeiv, også forsvinner problemet!

– Men det er et paradoks med aktivisme: du jobber for å gjøre deg selv overflødig. Hvis alt var sånn jeg ville ha det, at seksualitet ble sett på som en slags suppe uten tydelige skiller, så ville det ikke vært bruk for mine tekster, sier Kristin og ler.

Les også: Drammen kan få egen Pride-fest

Er Hedda Gabler homo?

På Nationaltheatret i Oslo holdes Pride for første gang i år. Ekteparet Martine Næss Johansen og Anna Nafstad starter Pridedagene på teatret med en forening av de to verdenene. På scenekanten proklamerer de at Ibsen + Pride = sant. Foreningen finner sted i antologien «Ibsen: etter mørkets frembrudd» som skal fremføres på teatret. I utgivelsen har seks forfattere gitt Ibsen-stykker nye, skeive narrativ.

– Hovedpoenget er å ta Ibsen, denne kanoniserte, symboltunge, norske, hvite mannen og gi karakterene hans nye identitetsmarkører, en ny drakt. Vi ønsker rett og slett at minoriteter, som skeive, skal få tilgang på Ibsen. De skal også kunne se seg selv i norsk høykultur, sier Martine Næss Johansen med utropstegn i stemmen.

Med den skeive språkdrakten blir hjemmet til Herr og Fru Almers (Lille Eyolf) omgjort til en burlesk-event, Nora og Thorvald Helmer (Et dukkehjem) har begge en pågående romanse med Dr Rank og Hadya Gabler, en indisk kvinne fra 1800-tallets Dehli, gir etter for sine erotiske og homofile lyster. Selv kaller Martine prosjektet for en type identitetsbingo, der de ønsker å representere så bredt som mulig.

– Vi blander skeivhet, fetisjisme, homoerotikk inn i Ibsens univers, og det kan være at noen synes det er å dra det langt. Men vi lager ikke dette kun for å provosere! Slik jeg ser det er det vanskelig å snakke om skeivhet og skeiv seksualitet uten at sex er involvert. Å ha skeiv sex er en av de eneste eksplisitte skeive handlingene, tross alt, sier Martine.

Martine Næss Johansen og Anna Nafstad. Foto: Paulina Cid

Homofili med positivt fortegn

Martine har jobbet med skeiv kulturaktivisme i mange år, både gjennom sitt forfatterskap, gjennom slampoesi, som samfunnsdebattant og i tidsskriftet MELK. Under tidsskriftets vinger lanserte Martine og Anna nylig et nisjeforlag, kalt littMELK, der Ibsen-antologien er første utgivelse. Planen er at forlaget skal gi ut homopolitiske tekster som fyller ut noen av hullene i den norske, skeive litteratursjangeren.

– Det finnes mange «komme-ut»-historier som tar for seg problemområdene ved det å være skeiv. Det handler ofte om homofobi eller internalisert homofobi, der karakterene sliter med legningen sin. Det er viktig med de historiene, for det er mange som sliter med homofobi både innenfra og utenfra.

– Men hvis du skal visualisere at verden kan være bedre sted, at det er trygt å være skeiv, så må du blir fortalt de historiene også! Du må få se det, hvis du ikke får se det i hverdagslivet. Norsk, skeiv litteratur er ikke nødvendigvis gode nok i bredden, og det ønsker vi å gjøre noe med, sier Martine.

Les også: Han vet at de homofile fotballspillerne finnes, og håper en snart vil stå fram

Refusert av sine egne

I Prideteltet på Youngstorget, og på Universitet i Bergen, møter publikum en mann som er kledd i fult lær og gummi-utstyr, med unntak av penis. Mannen er en bekjent av fotografen, Fin Serc-Hanssen. Han holder seg for skrittet, men bildet skriker likevel sex. Bildet inngår i en serie kalt «10 blå menn», der Fins bekjente fra det skeive utelivet er fotografert.

Da Fin returnerte til Norge fra England, i 1985, ble utstillingen refusert av sine egne. Forgjengeren til FRI, Forbundet av 48, ville ikke ha Fins bilder, og minst av alt lærmannen. Han var for kontroversiell for det skeive miljøet, som var konservativt og strømlinjeforma: homsene skulle gå i skjorte og slips og være pen på håret. Det skriver Pride Art om tidsånden.

Saken fortsetter under bildet.

Bildet av mannen i lær og gummi var for kontroversielt til å bli hengt opp i Oslo sentrum. I dag er fotografiet regnet som en del av den nasjonale kunstskatten og er kjøpt opp av Nasjonalmuseet. Foto: Fin Serc-Hanssen

Fin ville stille ut på det skeive møtepunktet Metropol, men endte til slutt med Cafe de Stijl, også i Oslo.

– Det var ganske vågalt den gangen, og det var utrolig skuffene at Metropol ikke ville stille det ut. Jeg ville vise den kulturen som var usynlig, sier Fin.

Fin forteller at han nok ikke hadde vært der han er i dag, hvis det ikke hadde vært for de skeive utestedene.

– Barer har stort sett vært det eneste tilbudet tidligere, det var et naturlig møtested. Det var et undergrunnsmiljø på 1980-tallet. De barene har hatt kjempestor betydning. Det er noen mennesker du møter i livet som gir deg retning, og sånn var det på utestedene. Jeg tror ikke jeg hadde vært fotograf eller billedkunstner hvis det ikke var for de menneskene jeg traff ute, sier Fin.

Jeg møtte blant annet en mann kalt Per Ole Oftedal på noe som het Lysthuset, det var en punkerklubb. Han jobbet for Nye Takter og ville at jeg skulle ta noen konsertbilder. Det var da jeg fikk interesse for å bruke foto som uttrykksmiddel.

Den aller første Prideparaden het Homodagene, og hadde sin debut i 1982 i Oslo. Der gikk Fin.

– Paraden i 2018 kontra 1982 viser to helt forskjellige verdener, virkelig. Første gang jeg gikk i Homodagene, var det ordentlig skummelt å gå i toget. Det sto folk rundt deg på gaten og så stygt på deg. I dag er alle mulige folk med, i det gigantiske toget, det er så flott å se, sier Fin.

Mer fra Dagsavisen