5
Tora Augestad & Oslo-filharmonien
«Portraying Passion – Works by Weill/Paus/Ives»
Med Oslo-Filharmonien/Joshua Weilerstein (dirigent)/ Christian Eggen (dirigent)
Lawo Classics
5
Maja S.K.Ratkje
«Sult»
Rune Grammofon
Kurt Weills scenemusikk er Tora Augestads hjemmebane. Etter et tiår på tyskspråklige teaterscener synger hun den om mulig enda mer integrert og nyansert. Augestad nærmer seg all musikk med en sjelden kombinasjon av ekspressivitet og knivskarp presisjon, og det har allerede innbragt «Portraying Passion» en imponerende nominasjon til den tyske platekritikerprisen, i tillegg til at hun her hjemme fikk Spellemannprisen for nettopp denne utgivelsen i Klassisk-kategorien sist helg.
Weills «Seven Deadly Sins» (1933) er i utgangspunktet en ballett i syv deler, en for hver av de syv dødssyndene. De er bundet sammen av et fascinerende, dialektisk plot av Bertolt Brecht der to versjoner av hovedrollen Anna, originalt en sanger og en danser, sendes på reise for å skaffe penger til å bygge familiens nye hus. Familien synges av en mannskvartett der moren er klagende bass. Også familien leverer lysende sang på denne innspillingen; de fire mannlige sangerne er like sikre solister som ensemblesangere. Teatermusikk åpner for en råere og mer direkte spillestil enn Oslo-Filharmonien ofte velger, men selv om det enkelte steder nesten blir for lytefritt, har spillet en klanglig dybde som få gjør dem etter.
Les også: Ståle Storløkken: En følelse av stor, vakker musikk (+)
Forskjellene mellom Weills korpsaktige rytmer og det mer dvelende landskapet i Charles Ives’ «Five songs» (1922) som likevel har røtter i folkelig sang, tydeliggjør hverandre. Den instrumentale «The Unanswered Question» (1908) av samme komponist lager nettopp et besnærende, åpent punktum.
I midten har Augestad plassert et verk hun selv har bestilt, norske Marcus Paus’ «Hate songs» (2014) til syrlige tekster fra 1917 av den amerikanske poeten, forfatteren og kritikeren Dorothy Parker. Musikken er språknær og følger ordrytmen tett. Noen steder savner jeg en større motstand eller avstand mellom de to, at tekst og musikk hadde utfordret hverandre mer. Men Parker er et glimrende tekstvalg til sangeren Paus skriver for, og ikke minst gir det mening at Augestad inkluderer egen musikalsk samtid i sammenhengen.
Maja S. K. Ratkje slapp nylig plata «Sult», som bygger på scenemusikken hun spilte live i fjor vår til Jo Strømgrens kortkoreografi for Nasjonalballetten over Hamsuns roman. Musikken er mer melodisk og mindre abstrakt enn Ratkjes vanlige fingeravtrykk og knytter an til cabaret, viser, jazz og mer folkelige vokaltradisjoner. Også formen tar opp dette strofiske, med korte kadenser og melodisnutter som mentalt sender denne lytteren ut gjennom en by om natten, forbi barer med åpne dører som slipper ut fire-fem takter musikk å ta med seg videre.
Les også: Her er Kim Larsens siste sanger (+)
Samtidig er musikken umiskjennelig Ratkjes, mye på grunn av det hybride og radikale instrumentet hun selv har konstruert og funnet ut av å traktere. Et trøorgel, et instrument fra romanens samtid, er preparert med plastslanger, metallrør, strenger, vifter, hjul, glass og perkusjonsflater som Ratkje spiller på med hender, føtter og fiolinbue mens hun synger. Da jeg så forestillingen, ønsket jeg at koreografien hadde vært like modig. Men det er samtidig modig av Strømgren å invitere Ratkje inn og gi henne frie tøyler.
Det ble også scenisk produktivt, for å høre og se Ratkje arbeide i det uoverskuelige byggverket pumpet nærvær inn i det mer forutsigbare narrativet i koreografien. Spornavnene på «Sult» gir meg akutt lyst til å gjenlese Hamsuns febrile prosa. De er sitater fra romanen der forfatteren enten snakker eksplisitt om lyd eller lager Ylajali-aktige lydmalende fantasiord. Noen av de siste har åpenbart inspirert musikken. Hør «Åmioda», eller «Sayago – en sådan glidende lyd».