Horrorsjangeren er i endring, og fremst i en ny bølge er franske Julia Ducournaus «Raw», en film om kvinnelig kannibalisme, appetitt og seksualitet.

Skaper kjøttlysten filmrevolusjon

En feministisk horrorfilm med kannibalisme som bakteppe. Med «Raw» har den franske filmskaperen Julia Ducournau revolusjonert en hel sjanger.

 

PARIS (Dagsavisen): – Moren og faren min er leger, jeg vokste opp med sykdom, kropp og død, men jeg har ikke den profesjonelle distansen til døden. At jeg er livredd døden har jeg snudd til noe positivt og kreativt. «Raw» er resultatet av det, sier Julia Ducournau til Dagsavisen.

De siste årene har vi sett en rekke nye filmer innen horror- og skrekksjangeren som ikke bare har strukket begrepet i uante retninger, men bygd bruer til det mer allmenne dramaet og dermed lokket et nytt publikum til kinoens mørkere avkroker. Nå har «Raw», den ferskeste sjangerknuseren innen horrorsfæren premiere på norske kinoer, og regissør Julia Ducournau ler fortsatt av dem som insisterer på at spillefilmdebuten hennes er en horrorfilm.

– Det er morsomt, jeg har aldri tenkt på den som en horrorfilm, sier Julia Ducournau til Dagsavisen.

Vi treffer 33-åringen på hjemmebane i Paris, der hun og fransk films internasjonale organisasjon Unifrance selger «Raw» (fransk «Grave») til hele verden. Sensasjonen som stjal oppmerksomheten i Cannes i fjor, lar kannibalisme illustrere de mest sårbare aspektene ved det å være tenåring og merke at kropp og sinn gjennomgår endringer som både smerter og lokker. Filmen er også en betimelig påminnelse om at dagens monstre ikke er uhyrer med hoggtenner og tentakler, snarere er de mer eller mindre skjulte mennesker i mengden.

Les også: Grøsser som røsker

Stor horrorfan

– For meg er «Raw» en kombinasjon av komedie, drama og horror, sier hun, og legger til at hun mener såkalt «body horror», en subsjanger med utgangspunkt i kroppslige endringer og mutileringer.

– Jeg brukte tre år på å skrive manus, på å skape en mutant i seg selv som består av flere sjangre. Det tok også tid å overbevise produsenter og andre interessenter som helst ser at alt skal passe inn i en bås. Jeg er en stor horrorfan selv, jeg liker å bli skremt, liker å skvette himmelhøyt og skrike når jeg sitter i kinosalen, men det var ikke den reaksjonen jeg var ute etter med «Raw». Jeg ville få deg til å krype sammen i stolen, vri deg og kjenne ubehaget på kroppen, sier Ducournau, som bare i liten grad benytter seg av de groteske virkemidlene man kunne tenke seg at hun tok i bruk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Appetitt på kjøtt

Hovedpersonen er Justine (Garrance Marillier), som kommer til et universitet for å studere til veterinær. Under innvielsesuken da de ferske studentene får gjennomgå, blir hun rituelt tvunget til å spise kjøtt for første gang i sitt liv. Det vekker en appetitt hun aldri før har kjent. Snart lærer hun at den ett år eldre og langt mer rebelske søsteren, også hun veterinærstudent på samme campus og oppdratt som vegetarianer, allerede er fullt innviet i smaken på kjøtt, ikke bare fra dyr, men aller helst fra mennesker.

Framfor alt handler «Raw» om appetitt, om kvinnelig appetitt, på sex, mat, livet. Ducournau er tydelig på at hun er lut lei av hvordan kvinnelig seksualitet framstilles på film, ikke bare i horrorsjangeren. Hun ville skape en historie der kannibalisme ble metaforen på hvordan kvinner finner sin styrke, om seksuell oppvåkning, om å overvinne skam og finne glede i å oppfylle sine innerste ønsker.

– Jeg ville at filmen skulle gi et bilde av kvinnelig seksualitet som ikke er en klisjé, sier hun.

Nybølge

Ducournau er selverklært «horrorbuff», fan av sjangeren som strekker seg fra klassiske «Halloween» og «Fredag den 13» til moderne rystelser som «It Follows» og «The Witch». Selv finner hun den asiatiske og særlig den sørkoreanske filmkulturen som den mest interessante i øyeblikket, med sjangeroverskridende filmskapere som Park Park Chan-wook («Oldboy», kinoaktuell med «Kammerpiken», i spissen. Men «Raw» er like mye et psykologisk drama inspirert av fransk nybølgefilm og regissører som var toneangivende på 1960- og 70-tallet, som den er en tilvekst til dagens såkalte franske nyekstremisme, anført av regissører som François Ozon, Cathrine Breillat, Gaspar Noe og Bruno Dumont.

– De filmene som jeg inspireres av ligger langt unna hverandre i tid og de handler ikke nødvendigvis om det samme. Folk snakker om en ny bølge filmskapere i Frankrike i dag, men distribusjonen av disse filmene er nærmest minimal og jeg kjenner ikke noen av mine kolleger i den såkalte bølgen som jeg skal være en del av. Men det er sant, kjennetegnet med de fleste oppblomstringene innen film, enten det går på sjanger eller tematikk, er at filmskapere snakker sammen og danner et fellesskap på tvers av hva de ønsker å si, som den danske dogmebølgen, som i nyere tid er den mest signifikante, sier hun.

Vegetarfilm

Det mangler ikke blod i «Raw», men når den vekker oppsikt er det ikke fordi hun pøser på med effekter. Snarere tvert imot viser hun så lite som mulig, og lar heller ubehaget ligge i en tenkt forvandling.

– For eksempel er vegankulturen interessant, både ut fra politisk ståsted og personlig overbevisning. Jeg sanser den politiserte og nærmest fanatiske vegetarianismen, og bruker den som et lerret for endringene filmens rollefigurer gjennomgår, slik at vi forstår sjokket Justine får når hun smaker kjøtt for første gang, sier hun, klar over at ved tidligere festivalpremierer skal fantasien ha fått erfarne kritikere til å besvime i salen. Ducournau selv tror det bare er en myte, men peker likevel på en essensiell scene i filmen, en finger.

– Jeg hater umotivert vold på film, men elsker blod og gørr når det brukes riktig. Det er en film om kannibalisme. På ett eller annet tidspunkt i filmen måtte jeg jo vise hva det handler om, men når det første sjokket er over så overlater jeg det meste til publikums fantasi. Ta bare den fingeren, jeg kunne valgt hvilken kroppsdel som helst, jo større jo saftigere, men det er to ting i en finger alle gjenkjenner, et bein og en negl. Den er så liten at du ikke ser særlig mye når den spises, men fantasien løper løpsk, sier hun.

Les også: Råkjører på tomgang

Kaos

Filmen er innspilt i Liege i Belgia, på en virkelig campus og med studenter som statister. Ducournau sier hun var opptatt av tekstur snarere enn av skremsel, og bygger studentlivet på egne erfaringer, både det rituelle og det som handler om utvikling fra umoden tenåring til voksen.

– Jeg liker ikke at det blir for mye orden, jeg liker kaos. Derfor ønsket jeg å gjenskape det ungdommelige kaoset, særlig i de intime sfærene. Tenkt deg et tenåringsrom, gamle matrester blandet med rent og skittent tøy, alt i vill uorden og med denne udefinerbare lukten som slår mot deg. Jeg ønsket å skape en atmosfære av noe urent, stinkende, rotete, ungdommelig, sier Ducournau, men legger til:

– Jeg har basert studentlivet på egne erfaringer, men på et tidspunkt måtte jeg tone ned villskapen og kaoset i innvielsesritualene som jeg hadde tegnet opp i det første utkastet til filmen. Kannibalismen ble jo tam i forhold.

Premiere på norske kinoer fredag 28. april.