Skal alle hvite skamme seg? Ennå?

«Jeg skal liksom representere alle hvite i landet?»

Deborah freser irritert. Eller kanskje bare oppgitt. Hun og norske Teresa Grøtan ble venninner da sistnevnte studerte i Sør-Afrika i 2000. Nå, 12–13 år etter, er Grøtan tilbake, denne gangen for å gjøre research til tekster om og fra Sør-Afrika. Tekster som essayet «Hvit bagasje», som er kommet med i den nye antologien «Granta 3».

– Jeg ønsket å se hvordan hvite sørafrikanere ser på fortida. Ikke bare de politisk liberale, men de som har vokst opp med foreldre som støttet apartheid. De som hadde mest å tape på at apartheid ble avskaffet. Som min venninne Deborah, datter av foreldre som rømte over grensen fra daværende Rhodesia da det hvite regimet ble avskaffet der, sier Grøtan.

Forventet fordømmelse

Problemet var bare at Deborah vegret seg. Ikke mot å bli med på studievenninnas prosjekt. Men mot å si de tingene Grøtan hadde tenkt at hun kom til å si.

– Jeg hadde et veldig kategorisk utgangspunkt. Tenkte at Deborah måtte fordømme foreldrene sine og alt de sto for. Da vi ble kjent i studietida, var hun åpen om at hun drev og utdannet seg om overgrepene ting hun som hvit ikke ante noe om da hun vokste opp. En del av meg tenkte vel at fordømmelse var et naturlig neste steg, sier Grøtan.

Men Deborah vendte aldri sine foreldre og deres valg og holdninger ryggen. «De var jo så unge. Hva visste vel de?» svarte hun da Grøtan presset på.

Anger for alle

Grøtan var påvirket av filosofen Samantha Vices essay der hun argumenterer for at alle hvite sørafrikanere bør føle anger for historien og skam over at hvitheten deres fremdeles gjør dem urettmessig privilegerte.

Men Deborah hadde en annen innfallsvinkel:

– Empati, sa Deborah, igjen og igjen. Det er hennes vei framover, å møte alle med respekt og medmenneskelighet. Hun er veldig klar over at foreldrenes hennes er den tapende part i historien. At synet deres ikke vant fram. Men de var opplært til å tro at Nelson Mandela var en kommunistisk terrorist, at hvite hadde et spesielt ansvar for å styre landet forsvarlig, noe svarte ikke ville kunne klare. Da jeg leste Samantha Vices essay, tenkte jeg innerst inne at ja, alle hvite burde skamme seg. Men da jeg gikk lenger inn i Deborah og familiens historie, innså jeg at hun fortjente den samme empatien fra meg. Jeg innså at jeg tråkket over hennes grenser. Jeg kunne ikke forvente at hun skulle konfrontere sine egne foreldre. Det er grunnleggende menneskelig, dette at jo mer man vet om detaljene og bakgrunnen for et menneskes liv, jo mindre hard blir du når du dømmer, sier Grøtan.

Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika har for øvrig nådd samme ideelle konklusjon: Tilgivelse er veien. Sammen med empati.