Kultur

Siste natt på museet

Det kanskje fremste symbolet på norsk identitet innen kultur, politikk og kunst er en saga blott. Når Nasjonalgalleriet i Oslo stenger for godt denne helgen, oppstår et svart hull i den evig pågående nasjonsbyggingen, skriver Mode Steinkjer.

Bilde 1 av 2

«Det ser ut som et mausoleum». Ordene tilhørte Sune Nordgren, den tidligere direktøren for Nasjonalmuseet som ble notorisk berømt for å male over det røde i Munch-rommet, endevende hele Nasjonalgalleriet og henge gammel og ny kunst om hverandre, og for å bygge «Frosken» som et viltert anneks på Tullinløkka.

I dag skjener trikken over plassen der «Frosken» sto, bildene er på plass igjen der de nær sagt alltid har hengt, etter epoke og kunstner, og Leiv Erikson oppdager Amerika igjen og igjen i trappen opp til andre etasje. Der henger Christian Krohgs monumentale nasjonalsymbol som et relikvie over oppfattelsen av hva et nasjonalgalleri skal være.

Les også: – Det ser svart ut for Y -blokka (DA+)

Selvsagt henger det bilder av langt høyere verdi innenfor disse murene. Ta bare den store Munch-mønstringen for noen år tilbake, som peker på både kulturelle og økonomiske verdier i en helt annen skala. Og nasjonalromantikkens ikoner blåner som Soria Moria i rommene innenfor. Men det er helheten og den korte avstanden mellom bildene, mellom kunstretningene, strømningene, ideologiene, rike og fattige, skjønnhetene og udyrene, som gjør Nasjonalgalleriet som utstillingslokale unikt og umistelig.

Slik skal det ikke være mer. Norge er landet som denne helgen setter lås og slå på sin egen historie uten å bygge en midlertidig bro over til framtida.

Denne helgen stenger Nasjonalgalleriet i Oslo dø rene for godt. Nasjonalmuseets samling blir ikke å se igjen før nybygget åpner på Vestbanen en gang i 2020. ALLE FOTO: MODE STEINKJER

Denne helgen stenger Nasjonalgalleriet i Oslo dørene for godt. Nasjonalmuseets samling blir ikke å se igjen før nybygget åpner på Vestbanen en gang i 2020. ALLE FOTO: MODE STEINKJER

Under Krohgs pekefinger stimer en barnehage med vester og stemmer lik en fransk Macron-protest. De skal selvfølgelig se «Skrik», men først har de lik Tom Cruise i en «Mission: Impossible»-film måttet forsere hundrevis av bein som reiser seg lik tett barskog under Rondane i Harald Sohlberg-utstillingen, en mønstring som er vel verdt en salme nå ved reisens slutt. For nå er det over.

Side om side med bildene henger et vemod i de små passasjene mellom de enkelte rommene, noen mindre besøkt enn andre. Selv de av oss som har tro på at Nasjonalmuseets og kunstens framtid er bedre sikret i et nytt bygg, og som mener at Sune Nordgrens tilløp til å tenke nytt hadde noe for seg, merker det paradoksale i situasjonen. For selv om det historiske Nasjonalgalleriet heldigvis er vedtatt brukt til kunst også i framtida, hindrer ikke det at Norges fremste kunstinstitusjon stenger denne helgen.

Les også: Et av Norges eldste og beste band fyller 40 (DA+)

Det notorisk lydtette Nasjonalmuseet har verken under tidligere eller nåværende direktører i den pågående prosessen, greid å forklare hvorfor det må lukkes helt ned fram mot en ennå udefinert åpning i nytt bygg i 2020. Det ligger stor kunst i å utvise så liten evne til kommunikasjon med omverdenen som Nasjonalmuseet har prestert de siste årene.

Mens barneflokken vimser forbi Vinland husker man vagt den samme Nordgrens karakteristikk av nettopp Krohgs bilde for 15 år siden. «Stygt». Nå skal det plukkes ned. Det samme skal Arne Ekelands «De siste skudd» malt i 1940. Bare tittelen i seg selv er som en påminnelse om at den ærverdige bygningen i Universitetsgata ikke greide å holde stand lenger for kreftene som nå får det som de vil.

Harald Sohlberg-utstillingen er kronen på verket for de mange som er innom Nasjonalmuseet nå den siste helgen.

Harald Sohlberg-utstillingen er kronen på verket for de mange som er innom Nasjonalmuseet nå den siste helgen.

En flere tiår lang dragkamp er over, og vi lurer i det stille på hva den legendariske direktøren Jens Thiis ville sagt. Aldri mer skal vi stå der i nettopp dette rommet å bivåne «Albertine i politilegens værelse». Harriet Backers kortspillere må finne andre interiører. Brudeferden i Hardanger ror mot nye bredder og Dagny Juel (om det nå er henne) i Munchs «Dagen derpå» har det ekstra tungt denne morgenen. Skulle Pål Enger finne det for godt å klatre opp en stige og inn et vindu igjen, vil han verken finne «Skrik» eller noe annet å putte under armen. Nå er det slutt, og i påvente av en ny åpning går både Oslos kunstinteresserte og turister misnøyens vinter i vente.

«De siste skudd» skal ikke lenger møte deg når du har kommet opp trappen og inn under glasstaket i bygningen tegnet av Heinrich Ernst og Adolf Schirmer, som har husets nasjonens kunst siden 1882. Ved Ekelands bilde går man kanskje til venstre og ned i den dype historien der særlig industrimannen Knud Chr. Langaards gave til museet i 1923 henger med tyske, spanske, hollandske, og flamske kunstskatter fra barokken og renessansen. Det flotte rommet bærer giverens navn, og selv Sune Nordgren måtte bøye seg for klausulen om at bildene skulle henge akkurat der, i nettopp denne fløyen og etter datidens vedtatte kuratering.

Nå er det slutt for Langaard-samlingen også slik vi kjenner den, slik det i den motsatte fløyen inn til høyre for Ekeland er slutt for Munch-rommet som huser de ypperste blant Edvard Munchs mest ikoniske bilder.

Langaard-rommet huser europeiske kunstikoner fra en svunnen tid. Nå er rommet straks selv historie.

Langaard-rommet huser europeiske kunstikoner fra en svunnen tid. Nå er rommet straks selv historie.

Men bildene og kunsten forsvinner selvsagt ikke for godt. Flyttingen av den norske kunsthukommelsen og alt som er glemt, til nye magasiner og lokaler, er en formidabel utfordring. Debattene og diskusjonene rundt hvordan det gamle skal integreres i en ny bygning som gir uante muligheter ikke minst med tanke på møtested for og presentasjon og formidling av samtidskunst og nyere kunsthistorie, vil garantert bli temperamentsfulle og viktige.

Det får komme når det kommer. Denne helgen tar vi som kulturnasjon farvel med en sentral del av vår historie. Hvor stort tapet blir vil vi kanskje ikke vite før neste generasjon gjør opp status, de som om noen år kan fortelle barn og barnebarn at de husker hvordan de på Nasjonalgalleriets siste virkedag løp i gul og grønn vest forbi «Vinternatt i Rondane» på jakt etter siste «Skrik» før det stilnet søndag kveld klokken 21.00.

Mer fra Dagsavisen