Kultur
Sirkler inn smerten i Vigdis Hjorths «Gjentakelsen»
Familiedramaet «Gjentakelsen» på Centralteatret ivaretar nyansene i Vigdis Hjorths vonde fortelling om hvordan fortiden stadig må gjenoppleves og gjenfortelles.
Emma Bones spiller forfatteren som 16-åring i regissør Nina Westers oppsetning av Vigdis Hjorths «Gjentakelsen» på Centralteatret.
Lars Opstad/Oslo Nye Teater
«Gjentakelsen» på Oslo Nye Teaters scene Centralteatret er en av flere oppsetninger denne sesongen som bygger på en roman. Den er relativt teksttro til forelegget, Vigdis Hjorths roman om en kvinne i sekstiårene som erindrer og gjenopplever den mest skjellsettende fasen av sin egen ungdomstid, det hele iscenesatt med tre skuespillere som i fine skift håndterer den lille gruppen av karakterer handlingen er skåret ned til.
Forfatteren har reist inn til Oslo fra hytta hvor hun sitter og skriver, for å overvære julekonserten til Oslo-Filharmonien. Så deiser en tenåringsjente i en stor boblejakke ned på setet ved siden av henne. Nesten oppå henne. Holdningen tilsier at hun på ingen måte ønsker å være der, men er blitt tvunget med av foreldrene som sitter bortenfor. Foreldrenes innstendige masing om at jenta skal ta av seg jakken, utvikler seg til en viljekamp mellom de tre, en familie som er «i villrede og uløselig forbundet», som det heter hos Hjorth.
Dette utløser et skred av minner og erindringer hos den eldre forfatteren. Med ett er hun tilbake i veien hun vokste opp i på Tåsen, og kastes tilbake til 1975 da hun kues av en irrasjonelt kontrollerende mor som vokter over henne og nekter henne alt det en ungdom ivrer etter. Faren i bakgrunnen har kun en kommentar til morens hundsing: «la nå jenta i fred».
