Siri Dokken – tegner i tida

Den store hårete rumpa til justisministeren blir dasket av Knut Hareide. En olm blå katt med trekkene til Erna Solberg er i svevet. Og lirekasseapen Siv Jensen er lenket fast i kjettingen sin.

– Jeg tegner aldri bare for å provosere, sier Siri Dokken.

Fra i morgen kan man se disse Dokken-tegningene, og 50–60 til, på Tegnerforbundets utstilling «Dette har hendt» med Siri Dokken, Fam Ekman, Mari Kanstad Johnsen.

Gjennom over 20 år har Siri Dokken vært Dagsavisens faste kommentartegner. Daglig omformer hun nyhetsbildet til avistegninger. Siden Dokken begynte har avisen fått fargetrykk, likevel blir det mye svart:

– Skal vi se: Flyktninger, fremmedhat, livslede... oppsummerer Siri Dokken mens hun ser over tegningene sine.

– Tegningene mine er vel preget av undergangsstemning. Avistegning er sånn: Finn en feil. Det er ikke akkurat et livsbejaende prosjekt.

– Nei, hele tida er det kriser du må tegne: Flyktningkrise, oljekrise, mediekrise...

– ... for ikke å snakke om smørkrisen! Men den var takknemlig å tegne, stråler Dokken.

– Jeg er vel svartsynt. Det passer fint for en avistegner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ape og ape, fru Jensen

I en visuell samtid, der alle tar og publiserer bilder konstant, skulle man tro at avistegningen var blitt avleggs. Tvert imot er avistegningen mer omstridt og omtalt enn noen gang. Denne ukas store debatt har vært tegneren Thomas Knarviks fremstilling av den svenske politikeren Ali Esbati som ape.

– Avistegninger skal ikke trenge bruksanvisning, kommenterer Siri Dokken.

– Men det er stor forskjell på å tegne Siv Jensen som lirekasseape, og å tegne Ali Esbati som ape i jungelen. Min tegning spiller ikke på etnisitet, for eksempel. Den går på rollen som lirekasseape, ikke apen som underutviklet. Men de som ikke vil se den forskjellen, ser den ikke uansett, sukker Dokken.

Tolker tida

– En ting er å fange tida. Jeg tolker tida. Det er noe annet. Og det er blitt enda viktigere. Billedproduksjon er ikke komplisert. Men avistegning er en ytring man som tegner må kunne stå inne for. Det er ikke noe man gjør bare for å gjøre det.

Hun understreker, slik hun har gjort en rekke ganger tidligere i debatter om satire, at hun ikke er interessert i provokasjon for provokasjonens skyld.

– Man må jo provosere med et formål. Jeg vil si noe, ikke bare lage støy, fastslår Dokken.

– Du kan sette alle redaktører i sving med å trykke tegninger i den ene hensikten å se om det provoserer. Men hva slags kulturproduksjon er det? Jeg forstår ønsket om å teste ut grenser, men det blir mye støy og lite innhold av det, synes Siri Dokken.

Kommentar: «Det er opplagt rasistisk å framstille babyen til Giske og N’jie som ape. Det er ikke noe å lure på» (Hege Ulstein)

Eselører og byrotter

Foruten kommentartegningene er det også eksempler på Dokkens skisser av gateliv i Oslo: Tykke joggere, radmagre bloggere, fillete tiggere, fulle forlagsfolk, sushimåker og byrotter. Sist Dokken hadde utstilling i Oslo, var i 2012. Tegningene strekker seg tilbake til 2009 og fram til de siste dagene.

– Det er fint å få stille ut i Tegnerforbundet, særlig i jubileumsåret, og i så godt selskap, synes Dokken.

– Jeg har en vegg her til rafs: Krøllete tegninger med eselører, rifter og kladdenotater. Det er flere skitne originaler her enn jeg pleier å vise ellers. Originalene mine ser ikke ut: Det er snørr, tårer, post it-lapper, binders og tape overalt. Jeg håndtegner halve originalen, så gjør jeg resten digitalt. Du kan ikke pensle ut en nydelig original med tanke på salg. Du må få tegningen ferdig til deadline. Men dette er ting som aldri var ment å henge på en vegg. Det er veldig flyktige greier. Når jeg henger tegningene opp, føler jeg alltid at jeg kler meg ut. En avistegner i fancy dress, liksom, konstaterer Siri Dokken, og reflekterer til slutt:

– Det har aldri vært skrevet og snakket så mye om satire som nå. Samtidig kutter alle mediehusene. Sveriges siste fast ansatte avistegner måtte gå i fjor. Vi har aldri vært så mye omtalt, og så lite ønsket. Det føles rart.