«Sinners»: Blod, arvesynd og demoner

Regissør Ryan Coogler ser ut til å ha cashet inn all goodwill fra kassasuksessene «Creed» (2015), «Black Panther» (2018) og «Wakanda Forever» (2022) på dette ambisiøse lidenskapsprosjektet. En særegen sjangerblanding med et budsjett på rundt en milliard kroner og steng «R»-aldersgrense i USA, spilt inn på Ultra Panavision 70mm og IMAX-formatet. Jeg har vanskelig for å forestille meg at noe sånt som dette kunne ha blitt laget under normale omstendigheter: en musikalsk periodedrama-skrekkfilm om rasesegregering, kulturell identitet, blues, smuglersprit og… vampyrer, som til tider minner om HBO-serien «Lovecraft Country», Robert Rodriguez’ «From Dusk till Dawn» (1996), OutKast-musikalen «Idlewild» (2006) og en ide Jordan Peele kanskje kunne ha kommet opp med under en fuktig rotbløyte sammen med André 3000.

Etter alle normale målestokker burde ikke dette fungere i det hele tatt, men «Sinners» har mot alle odds blitt noe helt spesielt. Et risikoprosjekt som neppe vil bli en kassasuksess av Marvel-proporsjoner, men definitivt markerer seg som en av de mest uvanlige sjangerøvelsene vi har fått sjansen til å se på lenge. Den typen særegen skruballfilm som neppe ville ha overlevd gjennom alle de kveilende irrgangene i studiosystemet, og som er umulig å summere opp i en kjapp salgspitch-setning. Heldigvis slapp Ryan Coogler alt sånt, siden han utviklet dette prosjektet uavhengig via sitt eget selskap Proximity Media, og deretter startet en sjelden budkrig mellom flere av klodens største filmstudioer over distribusjonsrettighetene (som til slutt gikk til Warner. Bros).

Coogler la den neste «Black Panther»-filmen midlertidig på is for å få skapt «Sinners», som han selv beskriver som sin mest ufiltrert personlige film siden debuten med prisvinneren «Fruitvale Station» (2013). Inspirert av regissørens bestefar og onkel Jim, som utforsker hans opphav i Mississippi. Det betyr ikke akkurat at «Sinners» er en smal indiefilm: Coogler har de kommersielle instinktene i god behold.