Kultur

Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen

– Det å bli utfordret og få en sånn tillit gir en enorm inspirasjon, sier Simone Grøtte. Som den første samiske koreografen noensinne inntar hun selveste storstua innen norsk dans, Den Norske Opera & Ballett.

– Jeg opplever at mange unge i dag er opptatt av å bryte ned de stereotypiske bildene av hva det er å være same og samisk kunstner, og jeg kjenner at jeg vil være med på dette, forme det på min måte og i hvert fall utfordre litt. Vi er ikke så mange samiske koreografer, og da er det viktig å være tydelig på hva man gjør og hva man vil, sier Simone Grøtte, den første samiske koreografen som har fått innpass på scenen i Operaen.

Ikke bare er hun med urpremieren på verket «Arkivet – Arkiivarádju» en del av denne ukas Kammerdans på Operaens scene 2, hun er også invitert til Nasjonalballettens koreografprogram denne høsten.

– Man kjenner jo på en skrekkblandet fryd, og ærefrykt når man blir spurt om å sette opp forestilling her og være med på koreografprogrammet. Umiddelbart begynte jeg å tenke at nå må jeg tenke annerledes, men heldigvis greide jeg fort og skru meg bort fra det. Jeg tenker heller at det er en grunn til at jeg er blitt spurt, og at jeg må prøve å holde på mitt særpreg. Hvis jeg prøver å tilpasse meg den arenaen jeg kommer inn på, da vil jeg miste noe på veien. Så jeg må jo bare komme inn med mine ting, som dans med ullvotter og bruke joik, ha med vedkubber på scenen og gjøre alle de tingene som er meg, sier Grøtte, som ikke legger skjul på at drømmen er å en dag sette opp et helaftens verk på Operaens hovedscene.

Les også: Tør vi fortsatt å synge sammen i kor?

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg er opptatt av er at min bakgrunn ikke nødvendigvis skal dyttes foran, men være en naturlig del av forestillingene, sier Simone Grøtte, koreografen som nå inntar Operaen også som mentor for unge kvinnelige koreograftalenter. Foto: Mode Steinkjer

Simone Grøtte foran Operaen i Bjørvika. Foto: Mode Steinkjer

Stort ansvar

Koreografen, danseren, musikeren og filmkunstneren har gjennom en rekke verk om identitet og tilhørighet i det samiske og i det nordnorske – blant dem «Glemt», «Margbein» og «Å klore seg fast» – blitt en sentral aktør innen norsk samtidsdans. kunstneren på Operaens scener.

– Det medfører et stort ansvar å bli invitert inn hit. Det tror jeg at jeg har godt av. Jeg må tørre å være meg selv. Jeg kan for eksempel ikke snakke samisk selv om jeg er same, og jeg kan ikke gjøre ting mer samisk for å prøve å møte forventningene fra det samiske miljøet. Jeg må gjøre det ut fra hvordan jeg identifiser meg som same, sier hun.

Samisk kunst og kultur har hatt en tydelig gjennomslag også i offentligheten de siste årene. Musikere som Mari Boine har banet vei for en ny generasjon med artister som Ella Marie Hætta Isaksen, Keiino, Elle Márjá Eira og sørsamiske Marja Mortensson, mens kunstnere som Máret Ánne Sara og prosjektet «Pile o Sápmi» har skapt bred debatt. Også i den yngre generasjonen har enkelte snakket åpent om hvilken motstand de har møtt, også fra de samiske miljøene. Grøtte har selv opplevd dette.

– Ja, det må jeg egentlig si. I det samiske miljøet, som i alle miljøer, vil det være noen som er mer konservative og det har jeg også fått kjenne på. Som at man ikke er fullverdig same fordi man ikke forstår språket, eller du dømmes for hvor du kommer fra. Men det har vært en endring de siste årene, med mer åpenhet og flere som graver i segne arkiver og finner sin samiske tilhørighet, sier hun som et apropos til de to arkivmappene som brukes som rekvisitter i Kammerdans-verket.

– Heldigvis er jeg en del av den generasjonen som ikke har opplevd dette på sitt verste. Jeg opplever heller at det i dag regnes som kult og spennende å være samisk, og det er artig. Jeg tror det vil fortsette, sier hun.

Les også: Anmeldelse: Historisk dansespel på operataket

Artikkelen fortsetter under bildet.

Simone Grøttes «Arkivet – Arkiivarádju» med danserne Vilja Kwasny og Trine Lise Moe, ikledd ullvotter, er en del av Nasjonalballettens «Kammerdans». Foto: Erik Berg

Danserne Vilja Kwasny og Trine Lise Moe i Grøttes Arkivet-verk. Foto: Erik Berg

Russergave

Grøttes koreografi inneholder klare identitetsmarkører, uten at de blir overtydelige. Snarere er musikken skrevet av ektemannen Herman Rundberg, trommeslager i Violet Road og komponist av blant annet musikken til filmen «Kautokeino-opprøret», samt enkelte rekvisitter mer antydende enn påfallende.

– Jeg er opptatt av er at min bakgrunn ikke nødvendigvis skal dyttes foran, men være en naturlig del av forestillingene. Noen ganger blir de litt større. «Margbein» var jo for eksempel en ren forestilling om samisk identitet spesielt blant unge i dag, mens i «Arkivet – Arkiivarádju» er det bare en liten touch av barnejoik og duodji – samisk håndverk. Jeg har vært veldig opptatt av det nordnorske og det samiske, sier hun og påpeker at det kanskje ble sett på som rart at en tiåring er opptatt av andre verdenskrig, slik hun var.

– På ha med-dagen på skolen hadde med meg en gave som bestefaren min hadde fått av en russerfange, en liten tinnboks, mens andre hadde med bamser og walkman og slike ting. Det har alltid fulgt meg og da vet jeg med meg selv at det er autentisk, at det ikke er noe jeg gjør fordi det samiske og det arktiske er «in» akkurat nå. Det blir forsterket i det øyeblikket det kommer til uttrykk på en scene.

– Som ullvottene i denne forestillingen?

– Ja, vi måtte ha med ullvottene! Det er det samiske som interesserer meg og er naturlig å formidle. Hadde jeg skullet snakke om noe annet som ikke kom fra hjertet, hadde jeg kanskje ikke nådd igjennom. Helt siden jeg var liten har jeg vært sånn, hørt på historier og lyttet til den gamle fortellertradisjonen som det var mye mer av før. Jeg satt under bordet til besteforeldrene mine og hørte dem fortelle. Det ga meg etter hvert en egen fortellertrang og lyst til å formidle. Men dans begynte jeg med veldig seint. Det var ingen dansetilbud i Lakselv der jeg vokste opp, det var ingenting og det var først da jeg ble litt eldre at jeg fant dansen og min måte å formidle historiene på.

Les også: Danser seg inn i nytt hus

Mange stemmer

– Den samiske tradisjonen er veldig verbal, hvordan tenker du rundt det å omsette dette til bevegelse?

– Samisk dans har ikke dype tradisjoner, men det gjør jo at man har en frihet som samisk kunstner til å selv definere hva det skal være. Jeg tror det trengs mange forskjellige stemmer, ikke bare en felles samisk kunstnerstemme, heller ikke på dansesiden. Det er ikke alltid jeg møter andres forventninger hvis jeg sier at jeg er samisk koreograf. Samtidig ser jeg jo at jeg har det samiske med meg gjennom musikken og det visuelle, at jeg er inspirert av joikens dynamikk, det artikulerte og intrikate og det å søke nedover og ikke oppover. Det ser man også i denne forestillingen, hvor mye skjer «her nede», sier hun og planter håndflatene i bordplaten.

– Og selvsagt naturen, enten i form av lyder som høres ut som vidda eller å bruke naturelementer. Jeg er veldig glad i ull, naturlig nok siden jeg er nordfra der det er ull hele året.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Koreograf og danser Simone Grøtte. Foto: Mode Steinkjer

Positiv

Det er lov å stille spørsmålet om hvorfor det har tatt så lang tid før en samisk kunstner skaper dansehistorie i Operaen. Simone Grøtte er imidlertid mer opptatt av å se framover.

– Av natur er jeg positiv, så heller enn å tenk at uff, hvorfor har det ikke vært sånn før, så tenker jeg «yess, nå er vi der!». I stedet for å rette fingeren mot noen ser vi framover. Det er fantastisk at dette skjer nå, og det er et viktig signal for alle miljøene, også det nordnorske. Det er ikke for mye nordnorsk på denne scenen i sin alminnelighet. Jeg er veldig glad i Distrikts-Norge, at man skal ville bo og ikke møte begrensninger bare fordi enkelte ting ikke er tilrettelagt. Jeg hadde ikke noe tilbud da jeg vokste opp, hadde et utrolig dårlig utgangspunkt og var dårligst i klassen da jeg begynte å danse. Jeg hadde likevel en trang til å skape noe, tok et aktivt valg og ble nødt til å få ting til å skje selv. Det prøver jeg å signalisere når jeg viser forestillingene mine rundt i Norge.

– Så hvordan begynner man å danse når man vokser opp i Lakselv?

– Helt fra jeg var liten likte jeg å bevege meg. Styrken som dansen har til å formidle noe abstrakt gjennom bevegelse gir så mye rom for publikum. Jeg tror det alltid har fascinert meg, at du kan la det være opp til den som ser på. Kanskje kommer det av at jeg så lite dans selv da jeg vokste opp, og syntes det var skummelt med teater. Man har jo lyst til å forstå, og som publikummer blir man svett og føler seg dum hvis man ikke skjønner. Moderne dans kan også være sånn, men det antyde noe har jeg merket har effekt, som da vi gjorde «Glemt» som handler om krigshistorie, et tema som har så mange fallgruver. Og så har jeg en bror som var veldig god til å imitere Michael Jackson, og jeg ble nok litt inspirert av det også. Det å vite at det er greit å skille seg litt ut.

Les også: Raja med ekstramidler til dansere og skuespillere

Mer fra Dagsavisen