«Sigd» går opp i scenerøyk

3

TEATER

«Sigd»

Av: Ruth Lillegraven.

Regi: Peer Perez Øyan.

Med: Morten Svartveit, Kjærsti Odden Skjeldal, Gard Skagestad

Scene 3, Det Norske Teatret

Ruth Lillegravens bok «Sigd» kom ut i 2016, og kan betraktes som et episk dikt på 136 sider, eller en fortelling skrevet som flere kortere dikt. Boken er preget av det fragmentariske, musikalske og antydende, og bekrefter med sitt kunstferdige språklige uttrykk og særskilte oppbygging av historien at Lillegraven er en av våre dyktigste lyrikere. I våre dager, da den ene romanen etter den andre iscenesettes med vekslende hell, er det spennende at regissør Peer Perez Øyan nå har gått løs på en bok som har en helt annen form enn den tradisjonelle romanen. Håpet er selvsagt at den poetiske formen skal smitte over på teatret og bidra til en helt ny og annerledes teateropplevelse.

Men det håpet er fullstendig forgjeves. Her har man i stedet valgt å klemme Lillegravens nydelige boktekst inn i en veldig tradisjonell fortellerteaterform anno 2019 med minimalistisk scenografi og regi. Det aller verste er imidlertid at det i dramatiseringen er kuttet i alt det fine ved den opprinnelige teksten. Det lyrisk antydende og fragmentariske har måttet vike for det psykologiserende og overforklarende. De fine overgangene og de dvelende passasjene er kuttet for å effektivisere fortellingen, og det er som om alt som gjorde fortellingen verdt å lese, nå er forsvunnet. Jeg angrer lenge på å ha lest boken på forhånd. Den første halvtimen gjør det vondt å se og høre dette her.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På Det Norske Teatrets Scene 3 får vi da altså uten større dikkedarer høre fortellingen om Endre (Morten Svartveit, som mange kjenner fra NRK-serien «Heimebane»), en odelsgutt fra Vestlandet på slutten av 1800-tallet, som blir revmatisk syk og ikke lenger kan drive familiegården. Livet blir med andre ord ikke slik han hadde forestilt seg. Men en dag får han og kona Abelone (Kjærsti Odden Skjeldal) en bok i posten: En norsk-engelsk ordbok fra Endres bror Knut som har utvandret til Amerika. Siden kommer det flere bøker – og mon tro om ikke livet blir bra allikevel med litt ustø engelsk og store boklige opplevelser?

Slik spiller Endres liv seg ut for oss rett fram fra A til Å. Eller – spiller og spiller – det meste bare fortelles. Det skjer i grunn ingenting. Ikke engang Endres revmatiske lidelse er særlig merkbar på ham. Men Gard Skagestad sirkulerer jevnlig rundt i rommet, litt som fugl og bjørn, men mest som noe ubestemmelig. Og i en hel scene kysser Endre og Abelone i flere minutter. Men ellers er det ingen konkrete scenebilder som virkelig gjør inntrykk og setter seg i minnet, og iscenesettelsen skaper heller ingen egne bilder i hodet til betrakteren. Mens scenerøyk stadig pumpes ut i rommet for å illudere vestlandsk tåkelandskap, skuer vi i stedet noen tynne, lysende omriss av fjell på en bobinett mot bakveggen. Typisk minimalistisk fortellerteater der, altså. Vi har sett det mange ganger før, og denne gangen er det virkelig ikke gjort mye ut av formen. Det er fryktelig kjedelig.

Inntil Endre og Abelone begynner å knote på engelsk. Da løsner det i det i lattermuskler og munnviker. Det fremmede språket faller ikke akkurat naturlig for to innfødte vestlendinger i en trang bygd for vel hundre år siden uten særlig kontakt med omverdenen. Her snakkes det engelsk helt bokstavelig, rett fra både papiret og hjertet. Og det er morsomt å høre på, det blir et fint og absurd element i en ellers alvorlig fortelling. Dette redder forestillingen fra å gå fullstendig opp i scenerøyk og ingenting.

Det er overraskende at overføringen fra bok til scene denne gangen mislykkes slik. Lillegravens lyrikk egner seg ypperlig til høytlesning og har bestandig hatt et muntlig og nesten sangbart preg. At man ikke har valgt å stole mer på originaltekstens kvaliteter, og på at publikum ikke trenger å bli forklart alt, er det som hovedsakelig spenner bein for forestillingen. Dessuten har jo teatret sin egen poesi, sine egne klanger og sine egne virkemidler. Hvorfor har ingen tenkt på å benytte seg mer av dem?