Shakespeare i søkelyset

«Richard III» handler om ondskap. Om makt, og hvordan den ødelegger folk. Richard er en sånn type man kan kjenne igjen fra nåtida, i dagens politikere. Han virker så sjarmerende. Så folk lar seg lure, og skjønner bare altfor sent hvem han faktisk er, og hvor ond. Det er egentlig et veldig ekkelt stykke, veldig skremmende, sier Kjersti Horn til Dagsavisen.

Teaterregissøren og skuespillerne er godt i gang med innøvingen av «Richard III», som har premiere om en måneds tid. Hovedrollen som den maktsyke Richard spilles av Kåre Conradi, med Marika Enstad, Selome Emnetu, Trine Wiggen og Nils Goldberg Mulvik i noen av de andre sentrale rollene.

LES OGSÅ: Conradi på hjemmebane

På alle scener

Det er i vår fire hundre år siden William Shakespeare døde, 23. april 1616. I Storbritannia markeres det på storstilt vis, hele året over hele landet. I Oslo spilles Shakespeare på minst fire scener i vår, og minst tre bøker er direkte relaterte til jubileet.

I tillegg til «Richard III» på Hovedscenen, setter Nationaltheatret opp «Stormen» som ungdomsforestilling på Torshovteatret. Det Norske Teatret viser «Romeo og Julie» i mars, mens Riksteatret reiser landet rundt med «En midtsommernattsdrøm», med Jo Strømgren som regissør. Det skjer etter fire forestillinger på Riksteatrets egen scene i Nydalen neste uke, inkludert premieren 21. januar. Etter den er det turn\epremiere 27. januar, mens Drammen besøk i februar og Centralteatret i Oslo i mai.

– Jeg tenkte før at Shakespeare ikke var for meg. Er utdannet innen samtidsdrama. Men når man begynner, blir man helt besatt. Man får så mye drahjelp i at teksten er så utrolig bra, at den er så grundig testet. «Richard III» er ekstremt underholdende. Som en actionfilm, veldig tilgjengelig. Når jeg er usikker på hvordan jeg skal løse ting, tenker jeg alltid at «uansett hvordan det blir, så er det i hvert fall morsomt». Der ligger mye av min interesse. I at det er gøy. I at Richard er sånn en morsom type, kjapp i replikken, og nesten banalt tydelig i sitt onde prosjekt, sier Kjersti Horn.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Handicap

Men det var ikke humoren som gjorde at hun ble tiltrukket av «Richard III» i utgangspunktet.

– Richard er handicappet. Han har pukkelrygg, og beskrives som stygg og deformert. Det var det som tiltrakk meg til akkurat dette stykket. Men nå som jeg er i gang med det, merker jeg at akkurat at det der er et problem. Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal forholde meg til Shakespeares kopling mellom fysisk handicap og ondt sinn. Man kan være snill med Shakespeare og si at han er blitt utestengt på grunn av sin annerledeshet, og at det er derfor han er blitt så ond. Men jeg vet ikke helt om det er gangbart, om teksten faktisk sier det sånn. Jeg mistenker at Shakespeare faktisk mente at det fysiske er et slags bevis på ondskapen. Og det er åpenbart ikke holdbart, sier Kjersti Horn.

LES OGSÅ: Liv Ullmanns stille triumf

Relevant innsikt

Innen premieren 13. februar må hun og skuespillerne ha løst problemet.

– Ydmykelsen og forakten for de svake som Richard opplever er lett å kjenne igjen. Marginalisering som drivkraft. Det er interessant. Store grupper går rundt med følelsen av å være utenfor, sier Horn.

For sånn er Shakespeare. Selv om han døde for fire hundre år siden, er temaene de samme som vi baler med fremdeles. Kjærlighet og hat, konflikt og kaos, vennskap og ondskap. Blant annet.

– Han har innsikter som taler direkte til oss. Da jeg regisserte «Hamlet» for Rogaland Teater, var det veldig tydelig for meg, hvor relevant det føltes. Dessuten var det der som om hver eneste setning inneholdt DNA-koden for hele stykket. «Richard III» krever mer. Jeg trenger ikke gjøre grusomme Richard spiselig for publikum. Han er allerede en karismatisk mann, av den typen som først blir venner med publikum, for så å overraske desto mer. Men skal det være noe poeng å fortelle en persons historie, må det være for at vi skal kunne reflektere over våre egne valg, personlige eller politiske, sier Kjersti Horn.

I «Vintereventyret»/«Vintersoga» («A Winter’s Tale») handler det om dødelig sjalusi som ødelegger en familie og et vennskap. Det er stykket den britiske forfatteren Jeanette Winterstone, kjent for «Ikke bare appelsiner» («Oranges Are Not the Only Fruit»), har valgt som forelegg da hun fikk i oppdrag å skrive en ny roman basert på et Shakespeare-stykke. Hennes roman heter «Et gap i tiden» («The Gap of Time»), og har handling lagt til London etter finanskrisa og en stormfylt amerikansk by. Hovedpersonene er en rik finansmann og en popstjerne, i en roman om vennskap, penger, status og altså sjalusi.

Boka er den første i en serie romaner hvor kjente forfattere skriver om Shakespeare. I mai kommer Howard Jacobson, kjent for «Finklerkoden», med romanen «Shylock er mitt navn». Den er basert på «Kjøpmannen i Venedig» («The Merchant of Venice»), og tar stilling i diskusjonen om hvorvidt Shakespeares original om den jødiske pengeutlåneren Shylock er antisemittisk.

Flere romaner i Shakespeare-serien kommer på engelsk og siden norsk utover 2016, og i 2017 kommer Jo Nesbøs versjon av «Macbeth». Alle bøkene gis ut av Aschehoug, som i disse dager også gir ut en nyoversettelse av «Stormen». Førtifem år etter at André Bjerke gjendiktet stykket, har Erik Bystad gjennomført en språklig modernisering av stykket.