Selvhjelp selger som aldri før

Aldri før har så mange skrevet og kjøpt selvhjelpsbøker. Omsetningen til de store bokhandlerne Ad libris, Norli og Bokilden har økt med minst 30 prosent siden i fjor, ifølge NRK Kulturnytt. I tillegg har det de to siste årene vært en enorm økning i antall forfattere som søker om støtte fra Det faglitterære fond til å skrive selvhjelpsbøker.

Berit Nordstrands bok, «12 uker til et sunnere liv og en smalere midje» har ligget som nummer to på Bokhandlerforeningens bestselgerliste i uke 24, 25, 26 og 27. Dette er typisk for vår tid, mener førsteamanuensis ved psykologisk institutt, Ole Jacob Madsen.

- Jeg ser det i forlengelse av det jeg kaller «den terapeutiske kulturen». Vi lever i en tid der psykologien har overtatt for religionen. Den gir oppskrifter og fortellinger om hvordan man skal forstå seg selv, sier Madsen som har skrevet boka «Det er innover vi må gå», en kulturpsykologisk studie av selvhjelp.

Sekulær frelse

Madsen hevder at en grunn til interessen for selvhjelpsbøker er et ønske om å få svar på store spørsmål i livet.

- Selvhjelpslitteraturen blir et slags ledd mellom den allmenne befolkningen og vitenskapen. Det er der man vender seg for å få svar, en slags sekulær form for frelse. Man blir hele tida presentert for en rekke livsvalg og da oppstår et behov etter guider til hvordan du skal forvalte din egen kropp, karriere og liv, påpeker han.

Madsen mener at selvhjelpslitteraturen skaper en selvforbedringskultur der man aldri kan slappe av og være seg selv.

- Jeg er kritisk til måten det kan bidra til det man kaller for en «makeover»-kultur. At du stadig forventes å drive med et kontinuerlig selvforbedringsarbeid. Du tvinges hele tida til å ha et aktivt forhold til deg selv, og denne grenseløse selvforbedringen kan virke utmattende og gjør at man ikke bare kan være seg selv.

Bortkastet tid

Også Karl- Fredrik Tangen, samfunnsgeograf og førstelektor ved Markedshøyskolen, er frustrert over hvordan selvhjelpslitteratur fjerner fokus fra viktige strukturelle problemer. Å skrive selvhjelpslitteratur er et forsøk å få høyere status på, mener han.

- Man ser mange eksempler på tidligere siviløkonomer som har gjennomgått kriser som gjenoppstår som coacher. Det er et forsøk på å tilrane seg en leges eller psykologs status.

Han mener at selvhjelslitteraturen er en enkel løsning på kompliserte problemer.

- Advokater leser ikke selvhjelpslitteratur. De har makt. Men når hjelpepleiere prøver å komme seg ut av avmektighet ved å lese selvhjelpslitteratur, vil turnusordningen fortsatt være like vanskelig neste dag. Det vil være like tunge løft og like hierarkiske relasjoner mellom sykepleierne og hjelpepleierne.

Sjefer elsker at man bruker tid på selvhjelpslitteratur istedenfor fagforeningsarbeid, mener Tangen.

- Folk burde heller organisere seg og alliere seg med folk som lever i en lignende situasjon for å oppnå verdighet i den situasjonen de er, istedenfor å lære seg å tenke seg til at livet er bra.

Gjør oss politisk passive

I verste fall mener Madsen at selvhjelpslitteraturen kan gjøre oss ute av stand til å avdekke og forandre urettferdighet i samfunnet.

- Det ligger en del underliggende føringer i selvhjelpsbøker som sier at det er deg selv du må forandre. Det er problematisk hvis man for eksempel jobber under strukturer som åpenbart er menneskefiendtlige, som man ikke burde tilpasse seg. Jeg har problematisert mindfulness ut fra en sånn tanke. Man kan frykte at det blir et ledd i en tilpasningsideologi der man skal tilpasse seg økt stress, effektivisering og press i arbeidslivet. Ved å importere sånne teknikker og selvhjelpsfilosofier smugler vi med oss en bestemt form for ideologi om individets forhold til samfunnet.

- Når vi leser selvhjelpslitteratur viser vi vilje til å forandre oss selv. Men når det gjelder større politiske omstillinger, som å gjøre samfunnet mer bærekraftig, er endringsviljen lav, sier Ole Jacob Madsen.

- Er det ikke paradoksalt at med selvhjelpslitteraturen ser vi ut til å være villige til å underkaste oss alskens ekspertise av mer eller mindre tvilsom karakter, men når det gjelder FNs klimapanel, og den ekspertisen som formidles der, ser vi ut til å være langt mer skeptiske? Man kan spørre om det er fordi det er et «feel-bad»-budskap som bryter med den moderne individualismen og forbrukersamfunnet. Med klimatrusselen vil man jo måtte forbruke mindre og ta et ansvar for noe som ikke umiddelbart angår en selv.

En selvopptatt kultur

Men vår selvopptatthet er ikke noe vi har fullstendig kontroll over selv. Madsen påpeker at vi lever i en individualistisk og selvopptatt kultur som gjør at vi hele tida tvinges til å fokusere på oss selv.

- Det er en form for tvungen narsissisme, den er nærmest institusjonalisert. Det er ikke noe poeng å rette en moralsk pekefinger mot den enkelte, fordi vi lever i en tid der det at vi skal være selvkontrollerende mennesker forventes fra mange hold, sier han.

kristin.buvik.sivertsen@dagsavisen.no