Selger vafler til utlandet. Og NRK

I går kom meldingen om at Maria Parrs debutbok fra 2005 er solgt for utgivelse til USA og Storbritannia. Fra før er «Vaffelhjarte» solgt til fjorten andre land, inkludert Kina og Japan. I Tyskland og Russland ble førsteopplaget på 15.000 eksemplarer revet bort, og boka har vunnet gjeve litterære priser i både Frankrike og Nederland.

– Fantastisk kjekt. Som forfatter er jeg privilegert fordi forfatterskapet kaster litt av seg, også økonomisk. Det er ingen selvfølge, sier Maria Parr til Dagsavisen.

Ifølge Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet, NORLA, er Maria Parr nemlig minst like populær internasjonalt som både Erlend Loe og Klaus Hagerup, selv om de alle må se seg slått av Jostein Gaarders eventyrlige suksess med «Sofies verden», som ble solgt til femti land.

Rett stemning

I romjula vises TV-serien basert på «Vaffelhjarte», laget av Atle Knudsen. Han har tidligere regissert to andre barne-TV-favoritter, nemlig «Linus i Svingen» og «Jul i Svingen». Dessuten filmen «Orps».

– Jeg har vært sånn passe involvert i produksjonen. Litt i forkant, men lite etter at det ble kjent hvem som skulle lage serien. Med NRK og Atle Knudsen visste jeg at alt var i de beste hender.

Hun fikk rett.

– Stemningen er blitt helt slik den skal være. Den aller første gangen jeg så hovedpersonene, tenkte jeg at «det er jo ikke sånn de ser ut». Men så gikk det et halvt minutt, og så tenkte jeg det ikke lenger. De unge skuespillerne gjør en kjempejobb. De barna jeg har snakket med om TV-serien, synes den fungerer, sier Parr.

Vanskelig vennespørsmål

I «Vaffelhjarte» blir leseren, og nå altså TV-seeren, kjent med gutten Trille og hans bestevenn Lena. Det vil si – bestevenn og bestevenn ... litt av Trilles problem i boka, er at han mistenker at han kanskje bryr seg mer om Lena en hun gjør om ham. Men hva gjør man med sånne spørsmål som liksom føles litt for store til å stilles?

– Det litt spesielle med «Vaffelhjarte», er at historien har vært med meg alltid, siden jeg var liten. Jeg fortalte om disse karakterene fra dette universet for småsøsknene mine da vi alle var barn. I starten handlet ikke historiene om noe spesielt. Men om jeg skal analysere min egen bok nå, som voksen, ser jeg at «Vaffelhjarte» handler om å ønske at de rundt deg skal føle det samme for deg som du føler for dem. Samtidig gleder jeg meg minst like mye over de morsomme episodene som over «moralen», sier hun.

Ingen voksenvitser

Som da Trille ofrer foreldrenes madrass og lager et stygt hull i hekken for å redde den alltid like optimistiske og kanskje litt dumdristige Lena idet hun henger etter hendene i en improvisert taubane mellom andreetasjene i to hus. Lena konkluderer kjapt med at de ødelagte trærne i hekken er Trilles feil, fordi han somlet. «Min feil og min feil», tenker Trille om den saken, men sier ingenting. En annen gang klarer han nesten å knerte Lena, fordi hun leker gallionsfigur i plastbåt på opprørt hav.

– Jeg skriver alltid for barn. Hvis voksne liker det, er det en bonus. Men jeg nekter å ta med poeng som går over hodet på barna, og kun kommuniserer med de voksne. Det er ingen god følelse å stå foran en skoleklasse og lese opp, og så oppdage at dette egentlig ikke er skrevet for dem, men for noen andre, eldre.

TV-serien følger i samme spor. I høst gikk den på barne-TV, i romjula skal den gå på kveldstid, slik at voksne og barn kan se sammen.

– Det er fint om voksne og barn kan dele en opplevelse. Det er jo ikke sånn at voksne og barn er ulike arter. De er jo folk! Samtidig synes jeg det er helt ok å skrive noe som bare er morsomt for barn, og at det lages barne-TV som er nokså uinteressant for voksne. Alle voksne har vært barn. Men ikke alle barn har vært voksne.

Les for barna!

Det er Parrs eneste agenda. Det viktigste er å gi ungene en god leseopplevelse. Strenge forståsegpåeres syt og klag over at barn, og da særlig gutter, ikke leser bøker lenger, kjenner hun seg ikke igjen i.

– For det første har jeg tydelig inntrykk av at barn leser. For det andre er jeg helt sikker på at ikke alle unger kan bli glade i å lese selv. Men jeg tror også at alle kan bli glade i å bli lest for. Unger trenger fortellinger. Selvsagt må alle lære å lese. Men å kreve at alle skal fordype seg i litteraturen på fritida blir å be om for mye. Det jeg vet, er imidlertid at det fint går an å gå inn i et hvilket som helst klasserom, hvor som helst i landet, og begynne å lese, og at det fungerer. Så det står ikke verre til med barns litteraturinteresse enn det!

Hun vet hva hun snakker om. Maria Parr har nemlig reist mye rundt på skoler for å lese høyt, både fra «Vaffelhjarte» og fra hennes bok nummer to, «Tonje Glimmerdal». At bøkene er skrevet på nynorsk og handler om livet på grisgrendte småplasser, endrer ikke appellen.

Lindgren

– Mine skolebesøk i bokmålsområder har vært like vellykket som de i nynorskområder. Da jeg debuterte med «Vaffelhjarte», var jeg en nynorsk barnebokforfatter. Nå regnes jeg som forfatter, uten andre merkelapper. Det er fint. Jeg har aldri opplevd noe negativt fordi jeg skriver nynorsk. Unger er fordomsfrie. De tenker ikke på slikt før noen lærer dem at det er verdt å henge seg opp i det, sier hun.

Både i inn- og utland sammenlignes Maria Parr med Astrid Lindgren. Hun skriver om tøffe jenter i spesielle settinger, i et originalt språk med nikk til både Bibel og andre litterære klassikere, som Johanna Spyris «Heidi» i «Tonje Glimmerdal».

– Jeg er veldig glad i klassikerne. Men de formidler seg selv. Voksne som har hatt glede av Astrid Lindgren, tar oftest opplevelsen opp igjen med sine barn. Derfor synes jeg det er viktig at voksne bruker litt energi på å sette seg inn i ny litteratur for barn. Det finnes utrolig mye som er veldig bra, og barn trenger litt hjelp inn i det. De når ikke opp til øverste hylle selv.