Sebastião Salgados blikk for ubehaget

PARIS (Dagsavisen): – For meg handler filmen om en mann som har sett verden for det den er. Han stirret ubehaget inn i hvitøyet, men greide likevel å transformere det han så til noe positivt, noe krystallklart som til sjuende og sist representerer håpet, sier regissør Juliano Ribeiro Salgado, sønn av den verdensberømte brasilianske fotografen og Magnum-legenden Sebastião Salgado (71).

Den Oscar-nominerte filmen «Jordens salt», som gjennom intervjuer, reiser og ikke minst Salgados egne bilder tar oss med gjennom 40 år med krig, sult og fattigdom – i tillegg til ubeskrivelig natur – har i dag premiere på norske kinoer. Filmen er et regisamarbeid mellom tyske Wim Wenders og Salgados sønn, en kjent dokumentarist i Frankrike, der Salgado-familien har bodd siden 1970-tallet.

Ropte og skrek

– Du er mer knyttet til Salgado enn de fleste, hvordan spilte det inn i avgjørelsen om å lage filmen om ham?

– Det var selvsagt det vanskeligste med hele filmen. Wim Wenders og jeg ville ikke lage en film om en fotograf, men om fotografiene og det humanistiske mennesket bak bildene. Hva vi kunne lære av mannen selv? Vi som er Salgados familie og venner kjenner godt tankene hans, og vi så at dette også kunne bli en film for et langt bredere publikum. Vi visste at om vi fant kjernen i Salgados arbeider så ville vi også finne ut hvordan vi skulle gå fram med prosjektet. Jeg var ikke på talefot med faren min på det tidspunktet, så Wenders måtte gjøre de opptakene hvor intervjuene med han blir gjort, mens jeg filmet naturen og alt det andre. Wenders gjorde en fantastisk jobb, men da vi skulle begynne med utvelgelsen av materialet og klippingen av filmen, startet virkelig problemene.

– To regissører som trekker i forskjellig retning?

– Gjett om! Det var rett og slett umulig. Og jeg innrømmer gladelig at jeg startet i feil ende da jeg valgte å begynne å klippe filmen på egen hånd. Jeg klippet i to måneder, viste den til Wim, og han hatet den. Det var et fryktelig øyeblikk. Han ropte og skrek, jeg ropte og skrek, det var i det hele tatt en katastrofe. Så tok han filmen og redigerte på sin måte i to måneder, men resultatet ble ikke stort bedre. Denne leken holdt vi på med fram og tilbake i litt over et år før vi begge fant ut at vi måtte legge våre respektive egoer til side og faktisk sette oss ned og sammen bli enige om hvordan filmen skulle framstå. Resultatet ble det jeg velger å kalle en tredje film. Ikke min film. Ikke Wenders’ film, men noe annet som vi begge til og med kan være stolte av, sier Juliano, som møtte Wenders for mange år siden over middagsbordet hjemme hos foreldrene, dit Wenders også dro som stor fan av Salgados fotografier.

Bildet på veggen

Ved siden av å lage filmer som «Paris, Texas», «Buena Vista Social Club» og «Himmelen over Berlin», er Wenders selv blitt en etterspurt fotograf med egne utstillinger verden over.

– Det aller første motivet av Sebastião Salgado jeg så, traff meg midt i magen, kunne Wenders selv fortelle da Dagsavisen møtte ham i forbindelse med hans kommende spillefilm «Everything Will Be Fine».

– Det er snart et kvart århundre siden, og bildet var mitt første møte med en ung fotograf som jeg den gang ikke visste navnet på. Det henger fortsatt over skrivepulten i arbeidsrommet mitt, sier Wenders.

Senere skulle han helt tilfeldig snuble over en utstilling i Los Angeles med en mann ved navn Sebastião Salgado. Det viste seg å være samme fotograf som mannen bak bildet han hadde hengt på veggen.

– Det var en utstilling med fotografier han hadde tatt av arbeiderne i de brasilianske gullgruvene i Serra Pelada. Styrken i bildene var slående, en sterk kunstnerisk og samfunnsbevisst stemme, og jeg visste at jeg måtte ha ett av bildene hans selv om jeg egentlig ikke var en samler av fotografi på det tidspunktet. Jeg plukket ut et bilde som viste galskapen i disse minene, et bilde av en mann som lener seg mot veggen og tar en hvil. Det minnet meg sterkt om et nederlandsk maleri av Saint Sebastian fordi mannen står der nærmest som en martyr. Jeg beholdt bildet og det har alltid hengt på arbeidsværelset mitt sammen med et bilde av kvinnene i Sahel. Etter hvert ville jeg også vite mer om fotografen, noe som er naturlig når man eier et bilde av vedkommende, sier Wenders, som en dag sporet opp adressen til Salgados atelier i Paris og banket på. Det første møtet varte i fire timer etterfulgt av en fotballkamp som begge ville se, og dette var starten på et langt vennskap.

Hard oppvekst

I dag er Wim Wenders en nær venn av både Sebastião Salgado og kona Leila Wanick Salgado, landskapsarkitekt, fotograf og gallerist for blant annet Magnum. Sammen med mannen driver hun også deres felles prosjekter for å skape oppmerksomhet rundt kapitalistiske utnyttelser av naturressurser og urbefolkning verden over, portrettert i bøker som «Workers», «Migrations» og «Genesis».

– Min mor Leila delte intuisjonen Wim og jeg hadde om at Sebastião har mer å si om verden slik han har sett den enn det som kommer fram gjennom bildene, selv om de er sterke nok. Siden Wim Wenders sto hele familien nær var det naturlig at ideen om et samarbeid kom opp, sier Juliano.

– Hvordan var det å vokse opp med Sebastião Salgado?

– Det var hardt, men også umåtelig rikt. Jeg har en bror med Downs syndrom, og det medførte mye ansvar også for meg, og faren min var naturlig nok mye fraværende og ute på reiser med oppdrag, bøker og fotografering over hele verden. Jeg, vi!, savnet ham ekstremt, men samtidig så var det så spesielt hver gang han kom hjem fordi han hadde noe ekstraordinært som han delte med oss og som hele familien bidro i, ikke bare bildene, men alle historiene. Det skapte den balansen som var nødvendig.

– Så ble du filmskaper selv?

– Kort sagt, kjæresten min ble gravid da jeg var 22 år. Jeg studerte jus, men grep filmkameraet i stedet. Og når vi snakker om Sebastião så var jeg nok grepet av måten han møtte sitt publikum på, hvordan han snakket om de stedene han har vært og viste bilder fra de store øyeblikkene i sin samtid, de som mediene sjelden rettet blikket mot. Han var og er ekstremt politisk i sine gjerninger, og bildene hans fanger uretten, migrasjonen og lidelsene i samfunnets randsoner. Jeg ønsket å gjøre noe av det samme og startet så med reportasjearbeid for fransk fjernsyn. Her er vi 18 år senere, sier Juliano Salgado, som nå deler tida mellom sin nye hjemby Berlin og Brasil i arbeidet som dokumentarfilmskaper.

– Kan du huske det øyeblikket da du oppdaget at faren din tok noe mer enn vanlige bilder?

– Ja. Men først var han bare en person som fikk øynene til å gløde hos lærere og hos foreldrene til venner. Så dro han på sin første reportasjereise til Etiopia og bildene derfra dekket hele forsiden av avisen Libération. Plutselig slo arbeidet hans inn i den offentlige samtalen, og det var da jeg for alvor oppdaget ham. Men han har alltid vært fotograf for meg. Som liten tilbrakte jeg timevis i mørkerommet med ham. Jeg kan fortsatt høre timeuret og kjenne lukten av kjemikaliene og fornemme det gule lyset.

– Hadde han noen helter selv blant andre fotografer. Henri Cartier-Bresson for eksempel?

– Cartier-Bresson var faktisk en nær venn av Sebastião. Hans største forbilder var de store realistiske fotografene under de sosiale omveltningene på 30-tallet. Amerikaneren Anselm Adams, selvfølgelig.

– Kunne du merke en endring i hans syn på verden etter hvert som han møtte fattige arbeidere og undertrykte gjennom oppdragene?

– I høyeste grad. Sebastião er en veldig rasjonell person. Han har studert økonomi, han forstår markedsøkonomien, de politiske understrømmene og hva som binder folk sammen. Hans største talent, om man ser bort fra det fotografiske, er hans evne til politiske innfallsvinkler. Det handler ikke om utsnitt eller svart-hvitt-formatet, men hvordan han møter mennesker og den kontakten han etablerer med dem han vil ta bilde av. Han er i stand til å plassere kameraet i en posisjon hvor han fanger det emosjonelle hos mennesket han møter. Det er hans styrke, sier Juliano Salgado, som er opptatt av at farens karriere bygger på en tid da fotografiet fortsatt var det fremste visuelle mediet i pressen, og hvor bildebyråer som Magnum kunne bygge heltestatus. I dag er situasjonen en annen.

Hypnotisk

– Fotografiets betydning har endret seg radikalt på grunn av teknologien og de store mengdene av visuelle inntrykk vi har i dag. Men jeg mener fotografiet fortsatt spiller en viktig rolle. Fotografer kan krysse grensene til steder ingen andre kan gå. Det gjelder fysiske grenser, men også sosiale og intime grenser som et filmteam aldri kommer i nærheten av. Stillbildet er et ekstremt kraftfullt verktøy for å fange og fryse de sterkeste øyeblikkene i mennesker liv. Det er fortsatt det mest hypnotiserende visuelle uttrykket du kan tenke deg.

Veldig rørt

– Du sier at Wenders måtte gjøre intervjuene med Sebastião fordi du og din far ikke snakket sammen. Har arbeidet med filmen endret forholdet mellom dere?

– Det spesielle med fotografier er at de kan ikke skjule fotografen som har tatt dem. Da Sebastião Salgado så bildene jeg hadde tatt av ham ble han veldig rørt. Da så han noe som han ikke hadde sett før, og som jeg kanskje ikke hadde vært i stand til å uttrykke på andre måter. Det styrket tilliten mellom oss som far og sønn og ga også et signal om at en film om Sebastião var på sin plass.

– Så du ble kjent med en fraværende far gjennom filmen du selv har laget om ham?

– Absolutt. I filmen sier jeg at det skjedde på reisene vi gjorde sammen i forbindelse med innspillingen, hvor vi oppsøker steder sammen med faren min der han har vært tidligere. Men det skjedde egentlig gjennom intervjuene Wim gjorde med Sebastião. Jeg endret meg i løpet prosessen, og jeg mistenker at det samme skjedde med faren min. Plutselig oppsto øyeblikket da vi ble nære venner. Det er et utrolig minne, så ja, filmen brakte oss sammen igjen. Nå er vi på talefot.