5
TEATER
«Ways Of Seeing»
Av Pia Maria Roll og Marius von der Fehr
Tekst: Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djebbary, Pia Maria Roll, Marus von der Fehr
Regi og co-regi: Pia Maria Roll og Marius von der Fehr
Tegning, animasjon: Lotte Konow Lund
Med: Sara Baban, Hanan Bennamar, Ali Djebbary, Ketil Lund
Black Box, Oslo
Pia Roll og Marius von der Fehrs prosjekt «NationalApology» viste politisk teater av den mer slagkraftige sorten under Ibsenfestivalen 2016 da de med sin fiktive beklagelse av Nationaltheatrets samarbeid med det israelske Habima-teatret skapte opphetet stemning i avisenes debattfelter. En etterlengtet påminnelse om og insistering på at teatret skal gjøre en forskjell, at det er ikke likegyldig.
Les også: «HyPer i Egypt»: Fra klasserommet til Kairo
Den samme holdningen synes å prege deres nyeste prosjekt, «Ways of Seeing», som har som mål å kartlegge «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn» og hva som «er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om overvåkning», ifølge programteksten. Umiddelbart tenker jeg at dette må handle om gutteromsnettverk og undergrunnsbevegelser jeg aldri har hørt om, alle dem som bidrar til å holde den rasistiske dialogen i gang. Men jeg er nok litt naiv, for det er jo ikke dem. Det er de som eier de fine hagene på Oslos vestkant dette handler om.
Sammen med Hanan og Sara og et spøkelse (Ali Djabbary) spionerer vi på husene til flere av de rikeste personene i Norge – personer som finansierer eller arbeider for FrP, Human Rights Service og Resett. Nettverk som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. På en stor skjerm vises video av hus og hager tilhørende bl.a. Tor Mikkel Wara, Christian Tybring-Gjedde, Helge Lurås, Monica Staff og til slutt, som kronen på dette ganske fascinerende bildeverket, slottet til Rimi-Hagen. Hege Storhaugs hus ble aldri funnet. I et halvt år har de to kvinnene ligget utenfor ulike hager og overvåket og filmet, sier de, og en dag, mens de ligger der i en haug med løv, treffer de Ketil Lund som lurer på hva de driver med. Og så, i en bestefaraktig tone, litt stiv og kanskje ikke så scenevant, knytter han Sara og Hanans prosjekt sammen med sitt eget arbeid for Lund-kommisjonen. Vi får vite en del om norsk overvåkningshistorie, noe er kjent, mye er nytt, men ingenting sjokkerer meg. Og det hele får Sara og Hanans hageprosjekt til å fremstå som ganske uskyldig og sjarmerende, selv om det vel ikke var meningen.
Les også: Medaljens oljeglatte bakside
Sjarmerende er et ord jeg gjerne bruker om denne forestillingen, selv om det fort kan gi negative konnotasjoner og peke på noe tannløst og søtt. Men det er ikke slik. For i dette prosjektet, som jeg mener er et politisk tungt prosjekt, har man lagt seg på en mild tone. Hanan og Sara forteller avslappet uten å heve stemmene, kanskje mer spørrende enn påstående. Så ser vi på den store skjermen det ene fine huset etter det andre omkranset av den norske sommerens florlette grønske. Vi hører musikk inspirert av Sara og Hanans bakgrunn fra henholdsvis Irak og Rojava i Syria. Og så har vi jo bestefar Lund. Jo, dette sjarmerer meg absolutt. Andre ville kanskje kalle dette en slags propaganda. Jeg vil bare høre mer om overvåkningssamfunnet.
Les også: «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»: Livet før døden
Innbakt i forestillingen ligger tanken om at kapitalisme er avhengig av rasisme, av å betrakte noen mennesker som mindreverdige slik at de kan utbyttes. Dette uttrykker Hanan i et intervju med avisen Ny Tid. I samme intervju nevnes det at de fire som har laget forestillingen, har messet om å gjøre noe kriminelt, noe som kan ryste staten. Ok, de gjør ikke det her. Men følelsen av at Sara og Hanans luring i buskene kan grense til noe kriminelt er litt spennende å kjenne på, i alle fall for en som ikke engang har vært på epleslang. Ketil Lund kan uansett avkrefte at det de gjør er ulovlig. Og det er flere grader av overvåkning som er lovlige i dag enn det var for noen år tilbake, får vi også vite.
Det er veldig mye å lære, mye å tenke over. Men når man sukrer pillen så godt som de gjør her, svelger jeg den gjerne.