TEATER
«Klassen vår»
Av Tadeusz Słobodzianek
Regi: Oskaras Koršunovas
Med: Erik Hivju, Kai Remlov, Emil Johnsen, Ingjerd Egeberg, Jan Gunnar Røise, m.fl.
Nationaltheatret, Hovedscenen
Oskaras Koršunovas gir stemme til fortielsen i «Klassen vår». Han gjør det gjennom å skildre overgrep og masseutryddelse med søkelys på enkeltindividene, på overgripere, ofre og de stilltiende. «Klassen vår» er blitt en isnende og vond fortelling, men det grufulle tverrsnittet av vår nære fortids folkemord er heller ikke uten empati og menneskelig varme. På Nationaltheatrets hovedscene har et gnistrende ensemble gått langt utover sitt mandat for å – på godt og vondt – nå sinnets og hjertets mørkeste avkroker for å mane fram realisme og tvil: Hva ville man selv ha gjort?
Jødeutryddelsen i Polen, som i det øvrige Europa under annen verdenskrig, var en forbrytelse vi verken kan eller vil slippe taket i. Med tiden har personlige historier, tilståelser og skriftemål nyansert og gitt større innsikt i ondskapen, også her til lands om nordmenn som bisto okkupasjonsmakten i deres ytterste gjerninger. Etter at jernteppet falt er arkivene og historiene fra Øst-Europa kommet opp i dagen. Her er landsbyen Jedwabne - som utgjør den historiske aksen i «Klassen vår» - knapt uten sidestykke. Jedwabne ligger der hvor to fronter møttes, Stalins og Hitlers, og på et sted og i en tid hvor det dokumentert historiske jødehatet i Polen var reelt og eksplosivt. Volden og hetsen av jødene nådde bunnpunktet den 10. juli 1941. Landsbyens jødiske ledere ble slaktet ned, og 1.600 jøder – halvparten av byens befolkning
–
ble innestengt i en låve og brent levende, kvinner som barn. At det ikke var nazistene som gjorde det, men ofrenes egne polske, kristne naboer, er i dag en visshet som kaster lange skygger inn over vår egen samtid.
Jan T. Gross’ bok «Naboer» kom i 2001, og dens dokumentasjon av det ryktene hadde fortalt siden 1960-tallet, om hvem som virkelig sto bak massakren, ble gjenstand for både debatt, kontroverser og offisiell granskning i Polen. Gross er i stor grad kilden til Tadeusz Słobodzianeks drama, som baserer seg på de hendelsene og enkelte virkelige personer. Han tar utgangspunkt i en fiktiv skoleklasse bestående av både jøder og ikke-jødiske polakker. Ut fra dette minisamfunnet former han en universell fortelling. En nøktern, lysdrapert scenografi (Gintaras Makarevicius) tegner et klasserom av betong, foran en bakvegg hvor videobilder og et sett skyvedører forsterker publikums fantasi og oppfattelse av tid og rom.
Oskaras Koršunovas oppsetning på Nationaltheatret tar seg nettopp tid, og maner fram forløpet for og selve massakren i all sin gru fra begge sider av låveveggene. Den edruelige fortellermåten gjør sekvensen til noe av det sterkeste som er vist på en norsk scene. Men vel så viktig er Koršunovas forsøk på å forstå hvordan det kunne skje, og ikke minst hvordan de som deltok, bevitnet eller overlevde kunne leve videre med vissheten. Koršunovas kløkt er at han styrer unna de vanlige, ofte enkle foreleggene, men går inn i hvert enkelt tankesett for å finne et større hele. Hva vil det si å være den eneste overlevende når alle andre er borte? Kan en voldtatt føle nytelse? Kan jævelskapen tas til inntekt for ofrenes videre gjerninger? Koršunovas innsirklinger etterlater deg nummen. Mest av alt fordi han peker på noe ufravikelig, at selv de verste hendelser er født i hverdagen, og minnene om dem blekes i den samme hverdagen. Derfor har det skjedd igjen og igjen, i alle kriger, i Rwanda, i Kosovo, i Syria.
Den i sammenhengen jevnbyrdige rollefordelingen understreker «fellesskapet» i en klasse knuget av den polske andelens nedarvede fordommer mot jødene. Det etter hvert vindfulle politiske klimaet preget av kommunisme, sosialisme og nazisme gjør den jødiske befolkningen ingen tjenester. Prisen for å mistenkes for å stå på feil side er høy, men jødene er forfulgt uavhengig av okkupanter. Det første drapet på en klassekamerat er et av stykkets hardeste øyeblikk, hvor Emil Johnsen gir det ubegripelige et ansikt av sann frykt og smerte. I et gjennomgående sterkt ensemble er Kai Remlovs udyrsframstilling av lederskikkelsen Zygmunt skremmende. Per Egil Askes tvilende mot i Wladeks skikkelse er knivskarp, mens Ingjerd Egeberg og Marika Enstad som to vidt forskjellige vingeklippede kvinneskjebner gjør tomheten og skammen i overlevelsen dypt menneskelig. Alle spiller de på et detaljnivå som forsterker stykkets humanistiske budskap.
Teksten er bunnsolid i sin kompleksitet, og forsterkes rundt utfordringene i Polens - og verdenssamfunnets - forhold til jødene og jødeforfølgelsen også etter krigen. Polske myndigheter og polske kirkeoverhoder blottstilles, det samme gjør sikkerhetspoliti under ulike regimer. Brutalitet og dumskap driver så vel ledere som lakeier, andre gjør seg til slaver av ideologiene som politiske værhaner eller religiøse dogmatikere i Israel eller USA. Ikke minst er «Klassen vår» en aktuell kommentar til høyreekstremisme og antisemittisme på frammarsj i Europa i dag, særlig i den tidligere østblokken. Stykket blir et skremmende apropos til strømmen av mennesker på flukt, til folkegrupper fanget i krigsområder på grunn av tro og tilhørighet, og til fremmedhat og fremmedfrykt. Sammen utgjør disse faktorene det urovekkende svaret på spørsmålet stykket indirekte reiser, om kan det skje igjen?