TEATER
«Helikopter»
Av Angela Betzien
Regi: Cecilie Mosli
Med Ine Jansen, Trond Espen Seim, Kingsford Siayor, Jonas Strand Gravli
Nationaltheatret, Amfiscenen
Har det vestlige samfunnets overtydelige søkelys på trygghet i hverdagen en mer ødeleggende effekt på enkeltindividet enn krigsforbrytelser i andre deler av verden? Forslaget legges indirekte på bordet av den australske dramatikeren Angela Betzien, som med «Helikopter» drøfter vårt priviligerte forhold til rikdom og lammende massekonsum kontra mennesker på flukt som har en ødelagt fortid og en usikker framtid. I Cecilie Moslis stilsikre regi på Nationalthetarets amfiscene blir den bitende satiren, breddfull av svart ubehagshumor, en brennende kilevink som langt på vei fungerer etter intensjonene, men forestillingen kunne trengt innstramming og ytterligere tilpasning til det norske likhetssamfunnet.
Premisset for konfrontasjonen i handlingen er ikke helt ulikt stykker som «Blodig alvor» av Yasmina Reza, men en vel så åpenbar referanse blir Ibsens «Lille Eyolf», i «Helikopter» båret fram gjennom det sentrale foreldreparets eldste sønn Lukas. Han var et prematurt barn, og kanskje var det ved hans fødsel at den sykelige beskyttelsestrangen og den beskyttende sykelinggjøringen av ikke bare sønnen, men av hele familien startet. Under foreldrenes kjøpesterke, selvsentrerte omsorgsregime er Lukas blitt et forsømt barn, en selvskader og en for omgivelsene tikkende psykiatrisk bombe.
Ine Jansen og Trond Espen Seim spiller foreldreparet i øverste middelklasse, i et forvokst og miljøsertifisert hus og med den sikreste SUV-en som tenkes kan. Han har en jobb i en farmasøytisk bedrift som betaler skjorta og gir fri tilgang til alle Xanax-antidepressivaene han knasker i seg, de som skal gjøre han nummen mot angst og sjelelig smerte. Han trenger mye mer når han rygger den på nesten alle vis sikre bilen sin over naboens barn, den tre år gamle jenta til den ugandiske flyktningfamilien som rømte Joseph Konys skrekkvelde. Jentas onkel, Thomas, strekker ut en hånd til sine norske naboer. Han vil forstå det som har skjedd, bøte på stillheten gjennom å snakke om ulykken og finne en vei videre. Han møter en mur av misforståelser, virkelighetsflukt og følelsesvegring.
Seim spiller «zombien» av en far med en distansert tilstedeværelse som svir parallelt med Jansens tydelige og lakoniske portrett av en overopphetet «helikoperforelder» – den perfekte mamma som ser hjemmet som en krigssone med tanke på hva som kan skje, alle giftstoffene, alle farene, alt som kan drepe et menneske. Alt dette garderer hun seg mot mellom yoga- og capoeira-timer, og med sitt kontrollbehov gjør hun omgivelsene sykere og farligere enn de er. Gjennom manipulativ påståelighet planter hun depresjoner, allergier og diagnoser der ingenting finnes, mens mannen på sin side er like sykelig opptatt av økonomisk sikkerhet. Ulykken og Thomas’ ankomst ryster dem forsøksvis, men empatisk avstumpede som de er hører de hans hjerteskjærende livshistorie uten å berøres, og de kjøper hans veltrente muskler som personlig trener for Lukas snarere enn å møte han i sorgen over hans døde niese. Kingsford Siayor som Thomas forankrer stykket i det humanistiske og klarsynte, og gjør sammen med Jonas Strand Gravli noen av de fineste scenene av refleksjon og håp i alt det ødelagte. Også punkteringen av vestlige fordommer og oppfattelser om Afrika kommer godt til syne mellom særlig de to. Ensemblet med Jansen og Seim i front som vaklende, pill råtne bærebjelker som reisverk mot sammenbruddet, gjør «Helikopter» til et overbevisende, velspilt og meningsmettet drama som maner til ettertanke og diskusjon, til tross for at det emosjonelle minefeltet er mer sterilt enn den hvite scenedekken antyder.
Det kan komme av at dramatiker Betziens australske utgangspunkt ikke uten videre lar seg overføre til norsk gjenkjennelighet i et mindre klassedelt samfunn, der fremmedfrykten ikke er like aggressivt ladet. Status og vellykkethet hos stykkets foreldrepar blir mer karikert enn hva som er hensiktsmessig, og bidrar til distanse gjennom en moralsk overtydelighet som forsterkes av at Lukas’ fantasiverden bærer preg av kostskolesamfunnets redselsbilder. Her kunne Moslis klare regigrep blitt enda skarpere.