Vaffel-hjerte i utakt

3

«Vaffelhjarte»

Av Maria Parr/Jesper Halle

Regi: Kjersti Haugen

Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva

Musikk: Odd Nordstoga

Med: Eirik Risholm Velle, Catharina Vu, Vidar Sandem, Marte Stolp, Erlend Smalås, Linda Tørklep, Johanne Fossheim, Martin Karelius Østensen

Turnépremiere i Ålesund 13. februar

Barnebokforfatter Maria Parr brakdebuterte i 2005 med boken «Vaffelhjarte» om de to oppfinnsomme niåringene Trille og Lena som stadig kommer opp i nye eventyrlige og merkelige situasjoner. Rundt seg har de trygge voksne som lager vafler og kommer med kloke ord, og i den lille bygda Knert-Mathilde er det rom for både vennskap, kjærlighet – og etter hvert voldsom dramatikk. «Vaffelhjarte» er en morsom, men også ganske tradisjonell fortelling som Riksteatret nå skal reise Norge rundt med i en sceneversjon regissert av Kjersti Haugen. Men den har ikke blitt teatrets sterkeste kort denne våren, for å si det sånn.

«Vaffelhjarte» er en roman, og selv om den er drevet fram av at det skjer noe nytt og spennende i hvert kapittel, er den også full av refleksjoner og relevant tilleggsinformasjon. I Jesper Halles dramatisering av boken er altfor mye av tilleggsinformasjonen kuttet vekk, og i forestillingens første akt er det som vi surfer raskt fra det ene kapitlets høydepunkt til det neste og det neste, uten at man tar seg tid til å etablere situasjoner eller relasjoner ordentlig. Dermed mister vi mye sammenheng og vi mister også det forholdet vi trenger å få til karakterene for å kunne føle med dem i deres opp- og nedturer. Jeg både gråt og lo da jeg leste boken, men denne forestillingen vekker ikke en eneste følelse i meg.

Les også: Anmeldelse «Så som i himmelen»: Trykker på alle de riktige knappene (Dagsavisen+)

Catharina Vu og Eirik Risholm Velle utgjør til tross for dette et fint tospann i rollene som Lena og Trille. Trille vil mest av alt at Lena skal være bestevennen hans, mens Lena ønsker seg så veldig en pappa. Trille er søt og koselig, mens Lena er tøff og passe gæren. Kontrastene mellom dem er fint aksentuert, og samspillet mellom dem og de voksne (særlig Marte Stolp som Trilles mor, Vidar Sandem som Trilles farfar og Martin K. Østensen som legen Isak) reflekterer den nærheten og tryggheten som denne fortellingen hviler i. Problemet er bare at karakterene kastes fra den ene begivenheten til den andre slik at vi ikke får dem helt med oss, og ikke engang vaffelstekende gamle Tante-farmor (Linda Tørklep), rekker vi å bli ordentlig glad i før hun ender som engel baki åsen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den visuelle utformingen er ganske fantasiløs, og dette ser ut som en hvilken som helst oppsetning for barn. Det er bøtter og lass av glade farger, og Dagny Drage Kleivas scenografi og kostymer grenser til en naivisme i uttrykksformen som ikke svarer til fortellingens mer realistiske preg. Heldigvis drukner ikke forestillingen i sang og dans slik barneforestillinger har en tendens til å gjøre, men det dårligste øyeblikket er allikevel nettopp et musikalsk. Det er når Odd Nordstogas «Ein farfar i livet» toner ut i salen. Vel har Trille en farfar, og vel er han god å ha, og Nordstoga har til og med laget låten etter inspirasjon fra nettopp «Vaffelhjarte». Men sangen har i løpet av sin ni år lange levetid fått altfor mange tilleggsassosiasjoner til at den funker i denne forestillingen. For hva sies om høstens VG-reklame? Eller den for Lerum syltetøy? Eller Chris Holstens Nordstoga-tolkning i «Hver gang vi møtes»? De assosiasjonene passer rett og slett ikke inn i Knert-Mathilde.

Saken fortsetter under bildet.

«Vaffelhjarte»s fargesterke og naivistiske visuelle uttrykk er bare ett av elementene som gjør forestillingen til en mindre vellykket teaterproduksjon. F.v. Eirik Risholm Velle, Catharina Vu og Marte Stolp. Foto: L-P Lorentz

Mens første akt er preget av det episodiske og oppsummerende, fokuserer andre akt på det som blir forestillingens dramatiske høydepunkt; en brann ute i låven der lammet Vesle-Jesus ligger og sover. Plutselig er det ikke godt å si hvordan det går med den overmodige Lena som tar på seg oppgaven med å redde lammet. Dette blir i meste laget for en av salens minste som begynner å gråte og roper «Jeg vil ikke være på teater!» Det er jo en trist erklæring, men jeg er sikker på at det er andre forestillinger denne våren som appellerer mer til teaterlysten enn akkurat «Vaffelhjarte», og det både hos de aller minste, de litt større og de voksne.