Kultur

Va’ det du, Jesus?

Bjørn Eidsvåg forteller om et langt liv med Jesus på Det Norske Teatret. Mer underholdende enn man kunne tro. Forestillingen er så god at den en gang i tida kunne blitt forbudt.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

TEATER

«Etterlyst: Jesus»

Det Norske Teatret

Av Bjørn Eidsvåg

Regi: Erik Ulfsby

Med Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg

Bjørn Eidsvåg har, som mange for lengst har fått med seg, et langt og konfliktfylt forhold til kristendommen. Det er lenge siden han var «rockeprest». Men fortsatt har han mange store, tunge tanker rundt religionen, og like mange nærmest heretiske oppfatninger av måten den har blitt praktisert på. Samt en sunn porsjon selvironi i forhold til alt han har opplevd. Det er denne historien han forteller i «Etterlyst: Jesus» på Det Norske Teatret. Sammen med sidekick Svein Tindberg, som har gjort stor suksess på scenen med sine forestillinger fra bibelhistorien. Her supplerer han Eidsvågs egne fortellinger med utvalgte sitater fra Bibelen, og spiller dessuten en rekke småroller som mer eller mindre gode kristne de har møtt på sin vei. Det sleske gliset når Tindberg tordner «DET ER DERFOR VI ER SAMLET HER I BEDEHUSET I DAG» er ubetalelig.

Svein Tindberg har også sine egne erfaringer å tilføre. Som den gangen han fikk et brev fra en ellers fornøyd publikummer, med klar beskjed om at Jesus ikke lo. – Jeg tror på en Jesus som ler, sier Eidsvåg. Selv tror jeg Jesus hadde ledd godt av store deler av dette showet. Den første delen av denne fortellingen er nemlig morsommere enn de fleste komedier. Den begynner langt tilbake i bedehuset i Sauda, med lille og uskyldige Bjørn som drikker solo med sugerør, mens han tar til seg hvert ord han hører, og blir gudfryktig så det holder. Ungdomstiden ble mer kritisk. Han sneik seg inn på Folkets Hus, der Reidar Brendeland var i ferd med å bli selveste Vestlandsfanden. Han oppdaget Beatles og Stones, og ble forundret over å høre at langt hår ikke var forenlig med kristendommen. Tradisjonelle portretter av Jesus selv på bakteppene illustrerer absurditetene, som det ble mange av etter hvert. Enda mer komplisert var den erotiske oppvåkningen. En liten tirade som jeg tror skal føre fram til gamle «Forbuden frukt» ender i stedet med en skjemtevise om onani. Det er her jeg ser for meg en Eidsvåg som må stå til rette for inkvisisjonen, i en litt annen tid. Så veldig langt unna er den ikke, og det finnes fortsatt noen som gjerne vil ha den tilbake. Både i kristendommen og i andre religioner.

«Gud, du må være bedre en dette», sier Eidsvåg. Han spør om det virkelig kan være en kjærlig Gud vi møter i trosbekjennelsen. «Helvete er ingen plass ein skal hamne. Det er noko ein kan stelle i stand», mener han. Tindberg tordner som svovelpredikanten Ole Hallesby. Et av hovedanliggende deres er alle disse forskrudde fortolkningene av Bibelen. Hvor usikre nedtegnelsene er, hvor stort rom de gir for misforståelser, og altså, hvem Jesus oppe i alt dette egentlig var og er. Mange av innvendingene vi hører her er velkjente, men misbruket av religionene fortsetter likevel.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bjørn Eidsvåg avslutter med en enetale. Her kommer forkynneren tilbake, der han forklarer at Jesus for ham mer er en jordisk frigjører enn en himmelsk frelser. Menneskets gjerninger er viktigere enn deres tro. Religioner må vise medfølelse, må vise vei mot frihet, likhet og brorskap. Et klart politisk budskap i vår tid, selv om det ikke blir sagt direkte.

Bjørn Eidsvåg synger i løpet av forestillingen et utvalg gamle og nye sanger med sitt utmerkede band, med David Wallumrød på et hammondorgel som ser ut som ei kirke i seg selv. I denne forestillingen har musikken ikke hovedrollen. Men til slutt synger han «Floden», så de som trodde de skulle på konsert ikke trenger å gå misfornøyde hjem. Da jeg kom hjem og slo på TV-en sang Eidsvåg sannelig «Floden» igjen, nå i en reklame for NRKs «Radioresepsjonen». Så finnes det altså et helvete likevel.