Teateranmeldelse «Lear»: Rapport fra alderdommens skyggesider

4

TEATER

«Lear»

Av William Shakespeare

Regi: Tatu Hämäläinen

Med Håkon Ramstad, Ane Dahl Torp, Nils Jørgen Kaalstad, Morten Svartveit, Judy Nyambura Karanja, Kaia Varjord, Elisabeth Sand, Marainne Krogh, Hildegun Riise, Bartek Kaminski, m.fl.

Musiker: Heida Karine Johannesdottir

Det Norske Teatret

Den eneste tittelen som er medfødt, er «narr», sier Narren i «Lear» til sin konge. Shakespeares opprinnelige tittel «Kong Lear» er halvert, i likhet med teksten og rollelisten som i Tatu Hämäläinens regi er kraftig beskåret til fordel for virkemidler som skal støtte oppunder stykkets tematiske fokus. Det blir en dels forvirrende, dels irriterende, men også fascinerende forestilling om å svinne hen. Utover maktspillet kong Lear setter i gang idet han deler sitt rike mellom døtrene, handler denne oppsetningen i all hovedsak om hvordan alderen tærer på selvbilde og posisjon, og hvordan man med retten og moralen på sin side kan pålegge sine nærmeste å bli ivaretatt til det aller ytterste. Slik oppløses Lears autoritære tittel i takt med at han uten selvinnsikt rundt sin egen demensartede tilstand sakte mister forstanden. Ut fra dette blir «Lear» en opplevelse der sansene settes på prøve i større grad enn virkningen av ordene i teksten, og som så ofte hos Hämäläinen leker han seg nærmest fram til et resultat som tidvis virker noe uferdig. Det eneste sikre er at det fortsatt er stor forskjell på det å være en søt «idiot» og en bitter «idiot», og at man skal være forberedt på det uventede.

Les også: Best på teaterscenen nå

Håkon Ramstad ikler seg den autoritære, aldrende kongen som ber sine tre døtre erklære sin kjærlighet til han som far. Den som elsker han høyest, får den beste delen av riket som han vil dele i tre. Men tre skal bli til to da yngstedatteren Cordelia (Judy Nyambura Karanja) ikke får seg til å smiske for faren, enda det er henne som er Lears øyesten. Som et utfall av sviktende dømmekraft deler en stri Lear riket mellom Goneril (Ane Dahl Torp) og Regan (Nils Jørgen Kaalstad), og Cordelia blir gjort arveløs og bortvises i likhet med Lears livslange fortrolige Kent (Hildegun Riise). I avtalen med sine to eldste døtre proklamerer Lear at han skal beholde tittel og makt, og han skal bo hos dem en måned av gangen sammen med sine hundre følgere under full forpleining.

Med andre ord nyte sin kongelige «pensjonisttilværelsen» til fulle uten ansvar for eget livsverk. Samtidig dukker Edmund (Morten Svartveit) opp, uekte sønn av Jarlen av Gloucester (Marianne Krogh). Arvestriden er uunngåelig og det er duket for en bitter maktkamp der den gamle kongen blir en svakere og svakere brikke i det hele, tynget av fysisk forfall og eskalerende demens. 

Les også: «Chess» går av med seieren til slutt

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Lear» med Nis Jørgen Kaalstad (i midten) med en statist og til høyre Ane Dahl Torp. Foto: Chrisander Brun

Les også: Anmeldelse «Lykkedager»: Begravet i lykke

Lear står foran en sorti uten ære, og det er hans egne barn som er bødler både når det gjelder faren og følget hans, stavrende rundt som søkende små barn på et sykehjem som har glemt livet de har levd og hvem og hva som befinner seg i omgivelsene. I tråd med at de andre skikkelsene i stykket tar tydeligere plass i rollegalleriet, blir Lear skjøvet i bakgrunnen. Som i skyggene går han rundt, fortært av sin egen natur og ute av sinn for sine barn, som når de har fått rikdommen og arven i stadig større grad ser faren som en byrde de vil bli kvitt.

Parallellene til det mange av våre dagers eldste opplever er naturlig nok påfallende. Heida Karine Johannesdottirs tuba og dunkle elektroniske lydteppe, basert på Ingvild Langgårds komposisjoner, blir et borende musikalsk teppe av lammende uro som understreker undergangsfølelsen, både den som ligger i maktspillet og i Lears demente tåkeheim når han konfronterer krefter han ikke lenger kan råde over.

Les også: Blekner på scenen. Anmeldelse av teater: «Werther»

Tatu Hämäläinen kjenner noen fra oppsetninger på blant annet Rogaland Teater og fra «Aniara» på Torshovteatret. I likhet med andre arbeider er også «Lear» en konseptuell forestilling der poesien får armslag og det frodige får fritt spillerom etter hvert som påfunnene slynges ut over publikum. På et sted går «sikringen», som for å understreke lunefullheten. Teatersalen som først er hoffet hvor proklamasjonene fra og kjærlighetserklæringene til faren oppføres fra en scene på scenen, oppløses i et scenario uten sikkerhetsnett. For eksempel er Nils Jørgen Kaalstads innsats som den mellomste datteren Regan en oppvisning av maskulint kruttønnetemperament som når det eksploderer legger det meste øde.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det blir selvsagt blod til slutt. Foto: Chrisander Brun

Kjønnsperspektivet oppheves i en forestilling der fellesnevnerne trumfer kjønn og ulikheter, noe Hämäläinens rollebesetning gjennomgående viser. Det kler et prosjekt som starter nærmest selvironisk og lekent, som om ingenting står på spill, og som en ganske så annerledes narr (Bartek Kaminski) også i fysisk forstand oppløser på samme måte som båndene mellom aktørene slites i trevler.

Skuespillernes tidvis nøling understreker dette, før det på ett tidspunkt litt ut i forestillingen skjer noe som kan virke urovekkende, som så blir en del av Hämäläinens prosjekt der det å se den klassiske teksten opp mot vår egen tid står sentralt. Maktkampen, sviket og begjæret er evig, men vårt forhold til det å bli gammel er under stadig endring, og stykket minner oss på at det å se resultatet av aldersdemens i stadig større grad er forbeholdt pleieinstitusjonene og det private rom. Ute av syne, ute av sinn.

Les også: Mange nye serier: TV-våren for de dystre, mørke tidene

Ensemblet bærer den ytre og indre forvirringen med bravur. Ramstad får fram det hjerteskjærende unngåelige, mens Skartveit stiger fram som renkespillets mester når Lears døtre og deres menn mister grepet om eget begjær. Sentralt står spørsmålet om hvem som skal ta seg av tidligere friske og aktive mennesker med gitte posisjoner i livet, når de bli pleietrengende og hukommelse og dømmekraft svikter. Når Lear snur ryggen til sine døtre i avmakt og stormen bryter løs både i hans indre opprørthet og utenfor borgens porter, overgir han seg selv til naturen egne luner.

Hämäläinen og scenograf/lysdesigner Chrisander Brun skaper ut fra enkle midler, neontavle med nøkkelord og Tove Berglunds overflateglatte latekskostymer, slående tablåer som river opp tilværelsen for fortellingens aktører, og særlig stormen blir en tydelig og imponerende illusjon over den skjebnen ingen kan unnslippe. Ikke «Lear». Ingen andre heller.

Morten Skartveit som Edmund og Nils Jørgen Kaalstad som Regan. Foto: Chrisander Brun