Kultur

Takk skal du ha, Jacobsen

Anne Marit Jacobsen byr på seg selv og hele sitt liv i en forestilling hvor hun bruker fortida til å skue framover.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Jacobsen, værsågod!»

Av og med Anne Marit Jacobsen

Regi: Arvid Ones

Oslo Nye/Centralteatret

Anne Marit Jacobsen har ikke manglet fugle- og dyrehabitter i sin over 50 år lange karriere som skuespiller. Når hun nå 71 år gammel entrer scenen med et bredt utvalg av alle de rollene hun har ikledd seg, åpner det ikke overraskende med den mest aparte av dem alle, som rødfjæret, vanvittig kakafonikaklende kunstfugl, hentet fra forestillingen «Nattergalen» på hennes andre scenehjem, Nationaltheatret. Humoren sitter fra første kakkel midt mellom det sorgmuntre, det hysteriske og det tåreskinnende såre, og blir en veiviser ned langs en imponerende minnesti.

Saken fortsetter under bildet. 

Anne Marit Jacobsen som kunstfugl i egen forestilling på Centralteatret.

Anne Marit Jacobsen som kunstfugl i egen forestilling på Centralteatret. Foto: Jarle Nyttingnes

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst

På veggen bak henne på scenen viser hun bilder og levende utdrag fra et langt liv. Fotografiene av moren Randi Heide Steen, sopranen og skuespilleren som blir bindeleddet mellom Jacobsen og norsk kulturlivs store og mangfoldige Heide Steen-klan, vitner om en oppvekst vel så mye i kulissene som på selve scenen. I spennet mellom disse to rommene ligger også et hig etter de store rollene og et uttalt stikk av sårhet over at det kanskje ble flere lånte fjærpryder (og en rekehatt) enn prestisjefylte teaterøyeblikk opp gjennom karrieren. Derfor griper hun denne sjansen hun gir seg selv, og framlegger sin versjon av Peer Gynt. Så balanserer hun (og hennes egen «Margit») hårfint videre mellom det subtilt humoristiske og det befriende lattermilde, men hele tida på en rand av alvor og nærhet.

Les også: Jordnært om livets mysterier

Anne Marit Jacobsen er en scenepersonlighet det finnes for få av i Norge. Hennes spill levende sjarm er spekket med knivskarp satire, nydelige observasjoner, kløktig kvinnekamp og et helt unikt blikk for publikum. Alene med sine mange roller og figurer på scenen viser hun med lekende letthet hvordan det er mulig å forene det folkekjære og rett ut folkelige, med teaterkunst og rolletolkninger som går utenpå det meste. «Jacobsen værsågod!» byr selvsagt på gjensyn med hennes mest kjente glansroller. I mange år levde hun og vi med lengselens fanebærer i «Lilli Valentin», et stykke som Jacobsen selv hentet til Norge i 1989 og som på rekordtid vokste seg ut av Nationaltheatrets knøttlille malersal til å bli et fenomen av en teatersuksess, sett av over 100.000 nordmenn. De infame stikkene på «Jacobsen værsågod!» til den elitistiske delen av teaterverdenen er derfor ganske så berettigede. Påminnelsen om at hun ikke har fått den gjeveste norske teaterprisen blir ganske så ramsalt når hun med en rappers rant framfører «fuck Hedda» så det smeller i veggene.

Saken fortsetter under bildet. 

Anne Marit Jacobsen.

Anne Marit Jacobsen kan kunsten å balansere fyrverkeriet med det skjøre og fragmenterte, mener vår anmelder. Foto: Jarle Nyttingnes

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På bakveggen viser hun en av nøkkelscenene fra NRK Fjernsynsteatrets oppsetning av «Vildanden», der hun 23 år gammel i 1970 spilte seg inn i alles hjerter som Hedvig. Den finstemte tilnærmingen til det usagte og triste i denne rollen, setter hun så nytt søkelys på gjennom det man kan kalle en «Hedvig revisited», hvor hun forteller hva Hedvig egentlig burde sagt gjennom fascinasjonen for slampoesi og teksten som tilhører Fredrik Høyer. Den er god den også, men hun berører mer når hun på sitt helt personlige vis kjærlig omfavner Inger Hagerup og Hans Børli. Hun er hjemme i poesien, og den ligger under det aller meste av det hun gjør, selv i timingen når hun parodierer Gro Harlem Brundtland på kjent vis, eller Eartha Kitt i et sleivete revynummer hentet fra skoletiden. Et knall grønt et sådan. For ikke å snakke om når hun som 15 åring på NRK sang Brecht/Weill-klassikeren «Sjørøver-Jenny». Det er lett å forstå hvorfor hun ville innlemme den opptredenen i «Jacobsen værsågod!», siden den farger den berømmelige tråden rød fra tidenes morgen. Og i hennes lune, ironiske og beske betraktninger og innfall mellom de ulike numrene, trer personligheten fram.

Les også om årets Macbeth: Forbrytelser, straff og strutteskjørt

Anne Marit Jacobsen kan kunsten å balansere fyrverkeriet – som i en herlig versjon av Ole Paus’ kroppssatire «Snittet mitt» – med det skjøre og fragmenterte. Trådene av alt dette samler hun så fint i «Bewitched», en gammel slager som Tore Nysæther har satt en norsk tekst til som gir oss essensen av Jacobsens scenefilosofi. I den ligger ikke nødvendigvis det nostalgiske tilbakeblikket, men omtanken for nåtiden, fint formulert også gjennom et ganske så alternativt «Fader vår», en bønn om samstemthet med sitt publikum. Det får hun i fullt monn på Centralteatret denne høsten.

Les også om Olaug Nilssen-stykket på Riksteatret: Tung tids teater